Kitty og koseoverdosen
Kitty og midnattsoppdraget
av Paula Harrison
Jenny Løvlie (ill.)
Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Vigmostad Bjørke 2021
122 sider
Kitty og gulltigeren
av Paula Harrison
Jenny Løvlie (ill.)
Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Vigmostad Bjørke 2021
122 sider
Britisk-norsk duo står bak en varm og trygg thrillerserie for små lesere.
Hvilken superkraft ville du hatt om du kunne velge? Hold tungen rett i munnen, for her er det lett å la seg avsløre. De folkesky vil kanskje foretrekke å være usynlige. De som tenker at de vet best og vil ordne alt selv, vil kanskje velge å være sterke som Supermann. Å skyte laserstråler med øynene er nok mest nyttig på film. Og hvem velger egentlig røntgensyn? Det er best å la det ligge.
Å ha katte-superkrefter er enklere å kombinere med et vanlig liv: å kunne snakke med katter, og være ekstra flink til å klatre og å ta salto, men ikke så mye mer. Det er lett å tenke at kattene bare sier «mat meg» og «slipp meg ut», men ingen har vel mer oversikt over hva som foregår i nabolaget enn kattene. Det kan jo være nyttig, om man har lyst til å snike seg ut og løse små og store mysterier mens andre sover.
Slik er det for Kitty i den nye barnebokserien fra den britiske forfatteren Paula Harrison og den norske illustratøren Jenny Løvlie. Kitty har arvet katte-superkreftene fra moren. Hver kveld tar moren på seg kattekostymet sitt og drar ut i byen for å være superhelt. Så en kveld dukker det opp en katt i nød utenfor vinduet til Kitty, og Kitty må motvillig ut på sitt første oppdrag.
Som et pledd med malende katter
Universet i Kitty-bøkene er varmt, nokså ufarlig, og ikke minst veldig koselig. Å lese de to første bindene er som å sige ned under et mykt ullteppe med en kopp kremtoppet kakao og tre malende katter på fanget.
Kitty og midnattsoppdraget er en enkel historie om en liten katt som sitter fast i et klokketårn, og den tar seg tid til å etablere Kitty og Kattekompaniet hennes. Harrison introduserer de fire kattene i gjengen etter tur, men lykkes bare delvis i å gi dem distinkte personligheter i løpet av de to første bøkene. Kitty fremstår derimot som en ekte helt, der hun må minne seg på å være modig og gjøre det som er riktig:
«Godordene deres fikk Kitty til å rødme. Enda en gang tenkte hun på det mamma hadde sagt. Du er modigere enn du tror. Hun snudde seg mot det kjempemessige tårnet og følte seg helt svimmel ved tanken på å klatre så høyt. Så kikket hun opp på den bitte lille kattungen, som klamret seg fast til avsatsen. Kitty lukket øynene og kjente at superkreftene kriblet inne i henne. «Den kattungen er i stor fare. Jeg må gjøre noe!»
Kitty og gulltigeren har en mer komplisert historie: En slem katt i dyrebutikk hypnotiserer dyr til å stjele for seg, og får klørne i en. Det er opp til Kitty og kompaniet å stoppe henne med noen av de eldste triksene i boken.
Selv om spenningsnivået er lagt litt høyere i bok nummer to, er det fortsatt et godlynt og hjertevarmt univers vi møter. Historiene i disse bøkene bør ikke være avskrekkende for selv de minste leserne.
Stiliserte farger
Illustratøren Jenny Løvlie er norsk. Etter å ha tatt en illustratørutdannelse fra Kingston University, har hun hatt base i Storbritannia. Hun har gjort suksess både i Storbritannia og internasjonalt, men norske lesere kjenner henne kanskje først og fremst fra barneboken Der Agnes bor (Cappelen Damm, 2019), som hun lagde sammen med musikeren Marit Larsen.
Illustrasjonene i Der Agnes bor er preget av farger og fantasi. I Kitty-bøkene er uttrykket til Løvlie mer dempet, og holdt i en kombinasjon av svart, grått, hvitt og oransje. Det gir serien et helhetlig og elegant uttrykk, men det krasjer når Harrison er glad i å jevnlig beskrive fargen på katteøynene. Mysende grønne øyne, ravgule øyne, vettskremte blå øyne: De er alle sammen svarte eller oransje i Løvlies illustrasjoner. Det er slikt unge lesere gjerne henger seg opp i, og som kan ødelegge leseflyten.
Bøkene er gjennomillustrerte med en fin blanding av originale illustrasjoner og elementer som hustak, stjerner og en skinnende måne som går igjen. Tegningene spiller en fin duett med den lune tonen som blir etablert i teksten.
Milde mysterier
Kitty-bøkene føyer seg fint inn i sjangeren hvor en ung jente løser mysterier, men de passer best for lesere som vil ha mer silkemyke poter og mindre hard spenning i bøkene sine. Tredje bok, med tittelen Den eventyrlige takhagen, ser ut til å fortsette i det sporet.
Det er egentlig en god ting at denne gruppen mer forsiktige lesere får en bokserie av denne typen. Det er ikke alle som vil skyte laserstråler med øynene sine. Noen vil, om de kunne velge, bare kose med kattene.