Kjærlighet eller kunnskap?

Breven från Maresi er tredje bok i serien Krönikor från det röda klostret. Boken er i brevform og beretter om hjemreisen til Rovas og tiden etter klosteret. Mye har forandret seg siden Maresi dro fra hjemstedet som 7-åring, og hun må takle skepsis blant lokalbefolkningen. De ser på henne som fremmed og annerledes. Maresi akter å bygge en skole bare for jenter, men veien dit blir lang. Maresi fortsetter på sitt kall med å spre kunnskap og opplysning, samt å være de dødes beskytter.

Kunnskap er makt

Maresi kommer hjem til et uopplyst samfunn, som dyrker husmoren og patriarkatet. Hun vil tilby befolkningen noe bedre ved å opplyse dem. Dette kjenner vi igjen fra The Handmaids Tale, hvor Offred, eller June som hun virkelig heter, også vil tilby befolkningen, da spesielt kvinnene og barna, en bedre tilværelse. Begge kvinnene kjemper for noe de tror på. De har også begge røde kapper på seg, noe som tydeliggjør likheten mellom dem. Verdt å merke seg i tredje kontra første bok om Maresi, er at det legges noe mer vekt på guttene og mennene i positiv forstand. Maresi, som har levd i et samfunn med bare kvinner, vil i utgangspunktet bare bygge en skole for jenter, men innser etterhvert at alle har rett til kunnskap: «Det hade varit mycket dumt av mig att stänga pojkarna ute från skolan, jag inser det nu. Jag var bara van vid att det är så en skola ser ut: skolor är för flickor. Kunnskap är för flickor». Hun viser at det er mulig å forandre tankesett, noe som bidrar til en karakterutvikling. Maresi har selvinnsikt. Jeg kritiserte første bok for å legge for mye vekt på mannehat og å tildele kvinnene rollen som de gode og mennene som de onde, men i Breven från Maresi er dette skillet ikke fullt så tydelig. Karakteren Kárun er et eksempel på nettopp det.

Mystisk og annerledes

Forholdet mellom Kárun og Maresi bygges opp med omhu. Leseren venter i spenning på når kjærlighetsforholdet skal skyte fart, men Turtschaninoff har ikke dårlig tid. Hun gir mange hint underveis, som når vi blir introdusert for Kárun første gang. Det er ikke et spesielt vellykket første møte mellom han og Maresi, men en observant leser vil forstå at Kárun har blitt introdusert av en grunn og vil bli en nøkkelperson i boka. Han dukker opp når vi minst venter det, og fremstår mystisk og annerledes enn mange av de andre mennene som tidligere har blitt presentert. Kárun er også noe av grunnen til at Maresi endelig får bygget sin skole, og det er han som setter henne på tanken om å inkludere både jenter og gutter.

Maresi kjemper en indre kamp om hvor oppmerksomheten hennes skal ligge, hos en mann eller hos sitt kall om å spre kunnskap til folket. Maresi har kanskje en like sterk kjærlighet til bøkene. Kárun viser sin kjærlighet ved å gi henne gaver som han vet hun setter pris på, som for eksempel to bøker til skolen. Det er rørende å lese om Maresis reaksjon i brevet til venninnen Ennike: «Jag ropade till og skyndade fram till dem. Två läderbundna böker, Ennike! Jag kunde inte få fram ett ord. Jag lät handen löpa över bokryggarna». Disse små tegnene på kjærlighet blir tydelig i løpet av handlingsforløpet, og er godt beskrevet.

Vekker sansene

Her er mange vakre og dvelende beskrivelser av landskap. Maria Turtschaninoff har en evne til å beskrive alt ned i minste detalj slik at alt står klart for leseren:

Träden har börjat slå ut, och skogen var ett under av skönhet: vita glänsande trädstammar under ett tunt flor av ljusgrönt. Bäcken porlade glad och vild till vänster om stigen, lika melodisk som ett instrument, och till höger växte en tät matta av snöblara, en liten tidig klockformad blomma som är vanlig här och som doftar himmelsk av nektar.

Leseren blir introdusert for landskapsbilder allerede i første kapittel når Maresi er på hjemreisen. Hun beskriver for søster O i et brev en måne som henger lavt over fjelltoppene. Sanser som lyd og lukt blir vekket hos leseren i løpet av noen få setninger: «Runt mig hörs karavenes ljud: prat, skratt skällor och klockor från mulor och hästar (…) Det doftar från lägereldarna och av spetten med kött som långsamt rostar över glöden». Turtschaninoff lar naturen få mye plass uten at vi mister hovedhandlingen av syne og intensiteten i teksten avtar. Det er ellers noe Ringenes Herre-aktig i måten landskapet beskrives på.

Brevformen

Boken er lagt opp som brevform, noe jeg synes fungerer bra. Det er flyt i teksten, og man kommer tett på Maresis tanker og følelser gjennom førstehåndsberetning. Det er også fint at personer leseren ble kjent med i forrige bok blir introdusert igjen, selv om det bare er via brev. Når fire ryttere kommer til Rovas for å kreve inn avbetaling på lån, blir Maresi minnet på soldatene som ankom klosteret den gangen for lenge siden: «Det var som den där gången då skeppet dök upp vid Tänderna och jag såg morgonsolens första strålar speglas i männens dragna vapen då de seglade mot Klostret». Kapitlene er inndelt i årstider slik at leseren kan følge med på tidsperspektivet. I likhet med de mange beskrivelsene av natur og landskap, bidrar dette til at handlingsforløpet utvikler seg sakte og man får tid til å bli godt kjent med persongalleriet.

Som med Maresi. Krönikor från det röda klostret, lykkes Turtschaninoff også denne gangen å skrive fantasy med aktualitet. Her er ingen enhjørninger, drager eller alver. For eksempel tar hun opp problemstillingen om offerets skyld i overgrep, noe vi kjenner fra enkelte overgrepssaker der det blir hevdet at hendelsen kunne vært unngått om jenta ikke hadde kledd seg så utfordrende eller oppført seg flørtende. I Breven från Maresi er det et spørsmål om skyld i forbindelse med overgrepet mot Marget: «Och i de andra byarna går ryktet. Att hon gjorde sig till. Att hun log mot soldaterna. Att hon inte alls kämpade emot, eller att hon inte kämpade tillräckligt». Maresi ser det som sin plikt å hjelpe Marget. Hun vil gi henne kroppen hennes tilbake.