Kjærlighet i berg- og dalbane

Edith og Martha har begynt på videregående på et småsted. De har lite annet til felles enn at de bærer på mye vondt. Martha har mistet faren i en bilulykke. Edith har også en sønderrevet familie, på grunn av skilsmisse. Hun hater tilværelsen og seg selv. Vi forstår at hun har gjort noe galt, noe som snart vil få ryktene til å gå.

Romanen fortelles i første person, men fortellerstemmen veksler fra den ene til den andre ved hvert kapittelskifte. Vi får altså se begge jentene både utenfra og innenfra.

Edith har blitt aggressiv og avvisende som følge av det hun sliter med. Martha er derimot varm og omtenksom, og legger raskt merke til at Edith ikke har det så bra. Hun bestemmer seg for å bli venner med henne. Edith på sin side blir slått av Marthas åpne og gode vesen – hun er helt annerledes enn Ediths to ganske dårlige venninner.

Et vanskelig vennskap

Marthas bestevenn fra før, Max, liker dårlig at Martha og Edith begynner å henge. På den forrige skolen dyttet Edith ham ned trappen og outet ham som homo. Men selv om Max advarer Martha og kaller Edith «riv ruskande galen», vil ikke Martha holde seg unna Edith. Tvert om blir hun bare mer nysgjerrig.

Vennskapet blir raskt vanskelig. Edith er vekselvis varm og kald, uteblir ofte fra avtaler, og er ofte sur mot Martha. Martha tar det meste på strak arm, men sier fra innimellom.

«Kva var eigentleg greia di i går, Edith? Om vi skal vere vener, kan du ikkje oppføre deg sånn.»
Martha ser rett på meg. […]
Herregud.
Sjølv når ho er streng, er ho fin.
Dette kjem aldri i livet til å funke.
[…]
«Du burde halde deg unna meg», seier eg.

Slike advarsler er kjente toner fra high school-dramaer. Vanligvis vekker slikt desto mer interesse hos motparten, men riktig så formelaktig er det ikke i denne romanen. «Drit i å spele tøff», svarer Martha.

Det blir mange konfrontasjoner – og mange nye sjanser. Til tross for en gryende romantisk tiltrekning mellom jentene, blir Ediths oppførsel stadig verre. Hun sliter med mye hun ikke forteller Martha – hun har venninnetrøbbel, og blir dessuten presset for penger av skumle Sivert. Da Martha trekkes inn i problemene og blir sperret inne på do av Ediths venninner, står Edith passivt og ser på.

Dette burde vel være spikeren i kisten for romansen, men Edith angrer, og Martha tar henne inn i varmen igjen – fordi Edith husker favorittsangen hennes. Snart blir det likevel ny knute på tråden.

Musikk spiller en viktig rolle i boken, og boktittelen spiller på Beatles-sangen «Blackbird». Det er Martha som er Beatles-fan, og innføringen Edith får om 60-tallsbandet, blir viktig for forholdet. Edith kaller Martha for Apple Scruff (if you know, you know), men for henne henger nok navnet mest sammen med at Martha lukter eple.

Tiltrekningen mellom de to er godt og nært beskrevet. Scenene der jentene gradvis føler seg frem langs grensene for hva som er vennskap og hva som er mer enn det, er varme og troverdige. Det vekslende fortellerperspektivet kunne ha ført til at spenningen ble svekket – vi trenger aldri å lure på hva den andre føler – men forfatteren bevarer likevel en nerve. Det kjennes som om mye står på spill.

Litt vel mange knuter på tråden

Likevel er det etter hvert påtagelig hvor ofte alt går på tverke. Misforståelser hoper seg opp. Jentene reagerer ofte slik at man ser at forfatteren har forsøkt å øke dramatikken. Tenåringer flest har svingende følelser, men her er det vel mange helomvendinger. Brått går Edith fra å ville snakke ærlig med Martha til å holde seg unna. Nå er Edith vinglete, men vinglingen virker ofte mer som villet dramatikk enn realisme. Martha har også noen U-svinger.

Jeg strever med å forstå hvorfor Martha aksepterer Ediths oppførsel. Kjemien er der når stemningen er god, men når den ikke er det, oppfører Edith seg såpass drøyt at hun nesten ikke virker som samme person som selvsikkert flørter på melding. Martha viser takter til å bryte tvert, men da fordi Edith svikter etter å ha fått et ultimatum (meldinger som ikke besvares i tide). Ediths grovere svik får ingen slike følger. Underveis gjorde jeg et tankeeksperiment: Ville leseren gått med på at romansen var liv laga om Martha ble behandlet slik av en gutt? Ville man ikke da reagert ved «red flags»?

Bilderik fortellerstil

Debutanten Tone E. Solheim har allerede et stilsikkert og særegent språk. Det bugner av oppfinnsomme og sanselige språklige bilder, som følgende beskrivelse av å endelig få tisse når man har holdt seg lenge: «[O]pp med smekken, ned med trusa, ut med halve Sognefjorden.» Eller her, hvor Edith har gått rett på en dør og så får øye på Sivert: «Kjenner blodet forsvinne frå hovudet mitt, fire liter rett ned i magen.» Andre ganger går det over stokk og stein med metaforene – som her, der Edith går i lås under en presentasjonsrunde første skoledag:

[K]jenner klumpen i halsen bli ei sur grapefrukt, ein roten melon.
[…]
Eg svelgjer, men den rotne melonen forsvinn ikkje.
Veks seg berre endå større – blir ein ruglete basketball, ei morgonstjerne med sylkvasse piggar.

Bildene er morsomme hver for seg, men når de dynges oppå hverandre, blir det mye. Særlig når nesten hver eneste følelsesskildring ledsages av slike fysiske bilder. Kanskje det er gjort for å fremstille Edith som en som distanserer seg fra egne følelser – for det er i partiene der hun fører ordet, at det er mest påtagelig. Det oppleves likevel som om en god effekt blir overbrukt.

Tendensen til overdrivelser og overlessing, både i språk og handling, er etter min mening romanens største problem. Men her er det nok også et spørsmål om smak og behag. Det jeg opplever som for mye – nesten som en brems i historien – kan for andre være nettopp det som driver den fremover. Kanskje særlig tenåringslesere vil se det slik?

Kunne gjerne vært lengre

Det har blitt en lei tradisjon at ungdomsbøker aldri kan være for lange med mindre de er fantasybøker. Svarttrasta syng om natta lider under dette. Mye i boken kunne ha godt av mer utfylling – jeg skulle gjerne hørt mer om forholdet de to hovedpersonene har til søsknene sine, og problematikken med Sivert kunne vært bedre landet. Jeg lurer også på hvordan dette med Max ender – han får ikke være så mye mer enn Marthas sidekick og en katalysator for konflikt. Kunne det også vært dvelt mer ved slutten, som jeg ikke skal røpe her? Historien er medrivende, men forfatteren kunne godt brukt mer tid på å la den utvikle seg.

Dette til tross – Svarttrasta syng om natta vitner om en debutant med stort potensial. Jeg ser frem til flere bøker fra Tone E. Solheim.