Tittel: Øya synker sakte
Tekst: Sanne Mathiassen
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2021
Antall sider: 218

Kjærlighet i klimakrisens tid

Sanne Mathiassens klimadystopi skaper et skremmende bilde av Norges nære framtid, men blir aldri særlig spennende på handlingsplanet.

Det er ikke lenge siden FNs nyeste klimarapport sendte sjokkbølger gjennom Norge. Det er ikke tvil lenger nå – klimaendringene vil få alvorlige konsekvenser. For oss, for barna våre, og for de som kommer etter dem igjen.

På den måten er Sanne Mathiassens fjerde ungdomsbok, Øya synker sakte, skremmende aktuell. Som i de foregående bøkene hennes finner handlingen sted i Nord-Norge, men denne gangen har vi forflyttet oss inn i det vi kan se for oss som nær framtid. En dystopisk framtid, der klimakrisen har slått til for fullt, der havnivået stiger jevnt og trutt, der stormene er så kraftige at husene må tjores fast med kjetting, og der de aller, aller fleste har resignert.

På en liten øy ute i havgapet har de få gjenværende innbyggerne, under ledelsen til den tidligere klimaforskeren Kent-Are, funnet fram til en følelse av kontroll gjennom et strengt vektregime: Hver måned veies innbyggerne for å forhindre at øya skal bli for tung og synke fortere. Biler er forvist til fastlandet, matkvalitet kontrolleres med roboter, og matvarer leveres ut etter kvotesystemer – med sukkervarer forviste til svartemarkedet.

Nykommeren og formannssønnen

Øya synker sakte veksler mellom to hovedpersoner: Johannes, sønnen til Kent-Are, og Henny, nyankommet på øya etter at moren hennes sendte henne vekk. Mens Johannes er sjenert og sliter med sosial angst, er Henny sterk og direkte, og synes bygda er dødskjedelig. Hun lengter tilbake til byen, der hun var en del av motstandsbevegelsen «Nattsvermerne».

Til tross for forskjellene mellom dem, kjenner Henny og Johannes en dragning mot hverandre, en dragning som kan sette hele øya ut av balanse. Johannes er nemlig allerede sammen med Ane i klassen, og Henny savner ekskjæresten Petter. Dessuten bærer Johannes på en mørk hemmelighet: Faren hans, som hele øya stoler på at har kontroll på havstigningen gjennom de månedlige vektkontrollene, er i ferd med å miste vettet. Hva vil skje med det lille samfunnet hvis illusjonen av kontroll begynner å briste?

Spennende premisser, sa du? Ja, Øya synker sakte er full av potensiale for spenning og action – og nettopp derfor er det overraskende hvor tam boka faktisk er.

Treigt handlingstempo

Handlingen går treigt framover i romanen. Innbyggerne lever sine rutineliv, faren til Johannes måler havnivået, og ungdommene på øya går på skolen. Det meste av konflikten i boka blir sentrert rundt trekantdramaet mellom Henny, Johannes og Ane, som Johannes etter hvert gjør det slutt med. Men Ane virker aldri veldig sjalu eller fortvilet, og verken Henny eller Johannes fremstår så innmari forelskede – da blir det vanskelig å leve seg inn i dramatikken.

Å la synsvinkelen veksle mellom Henny og Johannes er i utgangspunktet en god idé. Mens Johannes har vokst opp med de småabsurde reglene på øya, er Henny en nykommer, med den samme skepsisen og spørsmålet som leseren. Mathiassen har imidlertid valgt seg en fortellerstil der de samme hendelsene først blir skildret fra én synsvinkel, og deretter fra den andre. Dette fører til en rekke gjentakelser – ofte av hendelser som ikke var særlig spennende i utgangspunktet – og senker handlingstempoet betydelig. Heller ikke kapitlene med referater fra de månedlige styremøtene klarer å bryte opp monotonien. De månedlige innveiingene har riktig nok en viss sjokkeffekt i starten av romanen, men referatene blir fort gjentakende og forutsigbare.

Som leser stusser jeg dessuten over at de voldsomme premissene blir gjort så lite ut av: Hvorfor blir ikke Henny og Johannes fanget i en storm? Hvorfor kommer det ingen mystiske vektoppganger som kan skape splid? Og hvorfor gjør ikke Henny, som etter sigende har vært radikal aktivist i byen, noe som helst forsøk på å utfordre regimet?

Uklare premisser

For gir det egentlig mening å regne på innbyggernes vekt for å forhindre at en øy skal synke ned i havet? Nei, ville nok de fleste fysikere og klimaforskere ha svart. I Øya synker sakte er svaret mer tåkete. At faren til Johannes har noen rare ideer blir tidlig etablert i boka, men hvilke av ideene hans som skal være urimelige, og hvilke som ikke skal være det, forblir uavklart. Mens det at han henter opp bøtter med sjøvann som han heller ut i sluket blir fremstilt som absurd galskap, blir skolens overlevelsesøvelse i tilfelle havet plutselig skulle stige raskt, fremstilt som rimelig og fornuftig. Mens søknaden om ny frisørsaks blir avslått i det ene styremøtet, blir det foreslått å kjøpe inn en ny sau i det neste. I tillegg til å gjøre plottet forvirrende å følge, skaper denne blandingen av absurdisme og realisme problemer for troverdigheten i romanen. For hvem er egentlig innlemmet i Kent-Ares falskspill, og hvem er det ikke? Hvorfor skjønner ikke den kloke tanta til Henny hva som egentlig foregår?

Uforløst potensiale

Øya synker sakte er full av gode ideer – så full at det helt sikkert finnes materiale til flere bøker her. Selv skulle jeg gjerne ha hørt mer om både «nattsvermerne» og maurene, som er ansvarlige for opprydning i byen, og som bare blir nevnt i en bisetning. Om de avgjørelsene og unnvikelsene som har ført befolkningen på øya frem til den skjebnen de nå står i, og om den innsatsen Henny stadig refererer til at de bør gjøre.

Dystopier som denne har potensiale til å bli ekstra viktige i en tid da klimakrisen kjennes stadig mer akutt. For er det én generasjon som er godt informerte om hvordan globale klimaendringer vil arte seg, så er det jo de som er ungdommer nå. Men de fortjener klimadystopier som er mer engasjerende og lettere å tro på enn denne.

 



Skrevet av:

Kommentarer