Kjærlighet på ekte

Å forelske seg hodestups er en erfaring mange gjør seg i ungdomstiden. Alt blir så stort – særlig i den første forelskelsen – at det føles som om verden vil gå under dersom noe skulle gå skeis. Slik er det også for Oliver, som vi følger i Ida Therese Klunglands nye ungdomsroman Alt jeg har å tape. Dette er en inderlig, men også noe repetitiv, fortelling om å være forelsket i en av samme kjønn – samtidig er det noe her alle kan kjenne seg igjen i.

Oppfølger med særpreg

Alt jeg har å tape er en frittstående oppfølger til Jeg angrer ikke på noe fra 2024. Det kan være en fordel å lese den første boken først, men Alt jeg har å tape oppsummerer handlingen i Jeg angrer ikke på noe i enkelte tekstpassasjer. Dermed får leseren den nødvendigste forkunnskapen. De to bøkene er imidlertid forskjellige i både handling og språklig stil, og gir derfor to veldig ulike leseropplevelser. I Alt jeg har å tape følger vi altså Oliver, som er forelsket i klassekameraten Jakub, hovedpersonen fra forrige bok. De to guttene er hverandres rake mosteninger. Jakub har blitt kastet ut hjemmefra av sin dypt katolske familie fordi han er homofil og dessuten har rotet seg inn i en del trøbbel. Oliver er på sin side adoptert fra Kina og inn i en trygg norsk familiesetting. Oliver er skoleflink, Jakub synes det er greit å skulke. Jakub har ligget med mange gutter, Oliver har aldri kysset en gutt. Jakub har dessuten et ganske avslappet forhold til rus, noe Oliver absolutt ikke har. Allikevel er Oliver stormende forelsket i Jakub, og utviklingen av det nære vennskapet mellom de to guttene er bokens hovedfokus. I løpet av fortellingen etablerer også Oliver et rockeband, og han blir elevrådsrepresentant. Men mest av alt tenker og føler han masse. Han føler at det står mye på spill i livet hans.

Oliver er fortelleren i romanen, og språket preges av at fortelleren er en ung, skoleflink gutt på 15-16 år. Fortellingen preges også av hans interesse for realfag (verdensromreferansene er mange) og musikk (heavy- og indierock-referansene er minst like mange). Forfatteren har funnet en stemme til fortellingen som gir rom for fine og overraskende språklige bilder. Oliver forteller f.eks. at han ved siden av Jakub er «et tomt A4-ark som noen har glemt igjen på gulvet». Samtidig blir språket aldri for voksent for en gutt i midten av tenårene. Stilen fanger dessuten opp ungdommers språk anno 2025 med bruk av uttrykk som «på ekte», «literally» og «basicly». Det er fint, og er med på å bygge opp et troverdig ungdomsunivers. Regelen om å sette komma utenfor, ikke innenfor, anførselstegn i replikker, må derimot ha gått både forfatter, redaktør og korrekturleser hus forbi. Det er synd, men skjemmer ikke boken som helhet.

En noe seig fortelling

Fortellingen i seg selv oppleves imidlertid som ganske statisk, selv om starten er preget av en fin, underliggende spenning. I løpet av bokens 298 sider skjer det egentlig ikke så mye, selv om hendelsene er store for Oliver. Det aller meste skjer i hodet hans, og det oppleves etter hvert som om tankene hans går på repeat: «Jeg får støt når han tar på armen min i gangen», «Han vet det ikke, men han kan få meg til å føle at jeg betyr noe, bare ved å se på meg», «Når jeg ser ham på skolen knitrer det i hele meg, og jeg hater at jeg ikke bare kan løpe bort til ham og kaste meg over ham i gangen», «Jakub ser ut som en kjendis, som alltid» osv. Selv om Jakub er en ustabil type, er Olivers følelser veldig konstante. Han tviler aldri på at det er Jakub han vil ha. Det ender med å bli en ganske seig roman som hele tiden kretser om det samme. Fortellingen kunne derfor ha tjent på noen kutt her og der, slik at den ble mer fortettet, og den underliggende spenningen som var der i starten kunne vart litt lenger.

For dem som liker å lese

Bøkene om Jakub og Oliver er de to første i det som skal bli en trilogi. Slutten i Alt jeg har å tape kan betraktes som både åpen og lukket, så man er (antakelig) ikke nødt til å lese den tredje boken for at bok nummer to skal gi mening. Det er ikke alle ungdommer som umiddelbart går løs på en trilogi, med mindre de er noen skikkelige lesehester. De to første bøkene er dessuten ganske lange – Alt jeg har å tape er som nevnt på 298 sider. Dette er bøker for de som liker å fordype seg, bli ordentlig kjent med karakterene og være i handlingen en god stund. Ja, ungdom som liker å lese. Og som har et skikkelig rush av hormoner i kroppen i tillegg. For dette er en fortelling om forelskelse med store bokstaver! Selv om den handler om en hovedkarakter som er forelsket i en annen gutt, tenker jeg overraskende lite på kjønn mens jeg leser. Det kan selvsagt ha noe med meg selv å gjøre, men jeg tenker også at forfatteren har gjort en fin jobb med å allmenngjøre dette. Derfor blir ikke dette en roman kun for de som kjenner seg igjen i det å forelske seg i noen av samme kjønn, men en fortelling som kan vekke gjenkjennelse hos alle. Det er en god ting.