Kjærnli, Tone: Kysse, sa Heidi

Å FØLE SEG TEIT OG RAR, JA, RETT OG SLETT ”FEIL”

Barnebokminne av Hilde Dybvik

Å føle seg lang, stygg, tynn og rar. Å verken være barn eller voksen. Ikke ungdom, heller, ikke ennå.

Det er ikke lett å være elleve år. I alle fall ikke for Nina. Alt er liksom feil. Håret, fregnene, beina. Men bestevenninna Heidi er blond, søt, passe tynn, passe alt. Da blir alt mye verre, og særlig når Heidi plutselig svikter, og Nina med ett føler seg enda mer klønete, teit og rar. Når Heidi får seg kjæreste – og enda verre: en ny bestevenninne.

Jeg leste boka igjen og igjen. Jeg var akkurat så gammel som Nina, og følte meg akkurat like lang og tynn og rar.

Å føle seg teit og rar, ja, rett og slett ”feil”, er vel ikke så unaturlig i en viss alder, kanskje, men Tone Kjærnli går rett til kjernen, og skildrer følelsen med innlevelse og varme – og best av alt: med en god porsjon humor. For eksempel lo jeg godt hver eneste gang jeg kom til passasjen der moren til Nina kommer hjem med armene to meter lange av bæreposer mens naboens hund var i hagen deres for å bæsje. Historien er direkte, åpen og ærlig, og den traff i alle fall meg midt i magen, akkurat der jeg var, det var vondt, men samtidig så gjenkjennelig, så oppfriskende, så godt å lese.

Nina har en tøff bror på femten. Han har fett hår, skinnjakke og rockemusikk på rommet – og er så sint og opprørsk at han maler hele rommet sitt svart. Og faren lukter malingen, og reiser seg opp med, jeg husker det så godt, BANGE ANELSER skrevet med svette på ryggen, og en stund så jeg for meg bokstavene, før jeg skjønte at de bange anelsene kom til uttrykk i svetten som piplet fram på grunn av mistanken om hva sønnen hadde gjort. Fredrik er i Den Vanskelige Alderen, sier moren til Nina, og sukker og okker over alt han gjør. Og Ninas frustrasjon: Det er neimen ikke noe lettere å være elleve. Foreldrenes utilstrekkelighet, at de aldri forstår, aldri når helt inn, men prøver, prøver, gjør så godt de kan, men det hele blir bare så hjelpeløst.

Jeg leste mange bøker som barn, men ingen andre bøker, i alle fall ikke av en romans størrelse, har jeg slukt igjen og igjen som denne. Jeg leste Kysse, sa Heidi elleve ganger – og sju ganger bare på én sommer. Jeg husker at familien var på ferie hos noen slektninger i Amerika, jeg kunne ikke noe særlig engelsk, så jeg leste og leste i ett sett istedenfor å høre på de voksnes og storesøsters prat, jeg leste, hele tida, i bilen, på turer, til og med i kirken da vi var med vertskapet i gudstjeneste. Jeg husker at da jeg nok en gang ville begynne på Kysse, sa Heidi, sa mamma at nei, nå syntes hun at jeg skulle ta en annen bok, ellers ville de tro at jeg ikke var ferdig med den, at jeg slet med lesingen, at jeg aldri kom gjennom, men det gjorde jeg jo, det var helt feil. Så jeg tok en annen, slukte den òg, og kastet meg på nytt over Ninas historie. Siden har jeg alltid vært nøye med å ha med nok lesestoff på ferie.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbilding av omslaget. Boka fins i deres samling.