Pams paradis
Armine von Tempski

Gyldendal 1950
Oversatt av Johanne Margrethe Frimann
155 sider

Kjekke jenter under ildsprutende fjell

Det er tryllestøv i den gode fortellingen! Hvordan den løfter oss opp og transporterer oss til et annet rike.

Fordi jeg var så heldig å ha eldre søsken lærte jeg meg å lese nokså tidlig. Det var en aktivitet jeg mestret fort og som ga meg følelsen av å være stor og flink. De første årene leste jeg alt jeg kom over, Gulltopp og Bobseybarna, Donald og Bamse, alt med interesse, men uten lidenskap. For hekta på bøker ble jeg først med Pams paradis. Min første brukerdose eskapisme.

På syttitallet, min barndoms tiår, handlet barnebøker mye om vanlige og litt leie ting. Barn som bodde i blokk med skilte foreldre som kjørte buss eller jobbet nattskift. Det var ikke noe som fenget, alt som smaker av fortellingens magi var totalt fraværende i disse prosaiske skildreriene. Mellom meg og personene på boksidene lå et slør av grå hverdag jeg hverken ville eller kunne forholde meg til. Jeg hadde mer enn nok med min egen kjedelige virkelighet.

Pams paradis ble skrevet av Armine von Tempski i 1940 og kom ut på norsk i GGP-serien. Eksemplaret jeg kom over var godt lest av både tanter og søsken, gule tjukke boksider med tett og liten skrift. Pam er en jente som bor på en kvegfarm på Hawaii, hun er enebarn og arving, og tilbringer hele dagen på hesteryggen. Idet handlingen begynner skal hun få besøk av en fattig kusine fra Boston. Emily har aldri sett store dyr i levende live før og kan ingenting om livet på en gård, men om hun skal få Pams respekt må hun lære seg å ri og kaste lasso.

I boka beskrives Hawaii som et virkelig sted, med lavalandskap og aktive vulkaner, det er ikke bare et paradis. For meg ble dette det første kikkehullet ut mot verden. Tanken på at det var mennesker på andre siden av kloden med helt andre skikker gjorde meg nysgjerrig og optimistisk.

På noen måter oppleves fortellingen som tidløs, det er ingen referanser til verdensbegivenheter som f. eks. krigen, og tilsynelatende gjøres det ingen forskjell på jenter og gutter. På andre måter er Pams paradis veldig datert, men som åtteåring var jeg ikke særlig kritisk til at alle tjenerne var innfødte mens alle farmerne var hvite amerikanere. I flott kolonial stil får Emily en voksen mann som sin private tjener, og det var en ordning jeg virkelig kunne se for meg å ha selv. Hvor spennende hadde vel ikke livet blitt om man kunne ha sin egen cowboy til disposisjon?

I dag har jeg et betraktelig bredere repertoar og liker alle typer litteratur, alt behøver ikke lenger være hygge og lykkelig slutt. Nå tåler jeg både katastrofale endinger og betraktninger over kjedsomhet, til og med veldig dårlige bøker har en plass. Det som ikke har forandret seg er behovet for å lese seg inn i en annen verden. Bestillingen jeg har til en ny bok vil alltid være: Vis meg noe annet, fortell meg noe jeg ikke visste fra før.

Som alle andre har jeg fått bare et liv, men gjennom bøkene kan jeg leve meg inn i så mange flere.

 

maria-2-kopiMaria Årolilja Rø (f. 1972) er bokanmelder i Adresseavisen og for alltid lidenskapelig leser.

Hun sender stafettpinnen videre og vil utfordre Tora Seljebø til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

 

 



Kommentarer