Kjempedyr egger fantasien

Da dinosaurene døde ut, ble det plutselig god plass rundt naturens matbord. Har du tenkt på det? De første pattedyrene kunne dermed vokse seg enorme. Forfatter og illustratør Line Wiel har tidligere skrevet bøker om dinosaurer, men i denne boken skriver hun kunnskapsrikt om neste generasjon kjemper. Hun presenterer 40 mystiske, merkelige og gigantiske dyr, og de fleste har du aldri hørt om. Mammuten er ett av svært få unntak.

En skilpadde eller en bil?

Hvordan skal du lese en slik bok? Mest sannsynlig blar du litt rundt og leter etter din favoritt. Hvilket dyr egger fantasien mest? Tenk deg at du ser mot himmelen. Der dukker det opp en gigantfugl med vingespenn som et lite fly. Så ser du en bil, men det viser seg å være skallet på en kjempeskilpadde. Heldigvis var det ingen mennesker på denne tiden, for hvordan hadde det vært å møte en slange eller en hai på størrelse med en buss? For det var ikke bare pattedyrene som vokste seg store på denne tiden, men også fugler, krypdyr og fisk.

Boken åpner også for refleksjon rundt artenes opprinnelse, men kanskje mest om deres forsvinningsnumre. En kjempemeteoritt ødela dinosaurenes livsvilkår for 66 millioner år siden, og da kunne de store pattedyrene ta eierskap på kloden. Det er millioner av år siden de aller største dyra døde ut, men noen levde også sammen med de første menneskene. Samboerskap viste seg å være umulig. Vi mennesker utviklet kollektive jaktteknikker, og det ble spikeren i kista for kjempeutgaver av bever, hjort og bjørn, mer enn dobbelt så store som dagens modeller. Den tre meter høye elefantfuglen på Madagaskar levde kanskje lengst, helt fram til år 1700, og ble muligens utryddet fordi den la velsmakende gigantegg?

King Kong og Moby Dick

Noen få dyr er spesielt interessante fordi de kan ha gitt liv til kjente myter. Kjempeneshornet fra Sibir levde helt til menneskene dukket opp, og med sitt lange horn kan den kanskje konkurrere med narhvalen om å være opphavet til myten om enhjørningen? Det samme gjelder en kjempeape, en orangutang på tre meter, som også levde lenge nok til å bli observert av mennesker. Har den gjemt seg i Himalaya, og dukker den en sjelden gang fram som en yeti, den avskyelige snømann? Knokkelfunn av forhistoriske dyr kan ha gitt næring til forestillinger om King Kong, sjøormer og en giganthval som Moby Dick.

Forfatter Line Wiel ivrer for øvrig sterkt for at vi skal skifte navn på sabeltanntigeren. Kan det virkelig være nødvendig? Hvis det korrekte navnet er det mer prosaiske sabeltannkatt, vil dyret miste sin aura av mystikk og frykt. Hvorfor må alle navn være så korrekte, for hva skal vi nå kalle en røyskatt? Et medlem av mårfamilien må jo hete røysmår, mens en apekatt heller ikke bærer sitt navn med rette. Denne pussige språkpolitikken vil også ramme flaggermusen – den er jo mer i slekt med både hjort og hval, enn med mus.

Språk som tar barn på alvor

Markedet flommer over av bøker om rare dyr, men akkurat denne boken behandler en periode som har vært lite omtalt. Mange unge lesere elsker å forelske seg i dyr ingen har hørt om, og gjenforteller gjerne kuriøse detaljer. Men boken er mest av alt en allalderbok, og det er egentlig bare noen få henvendelser av typen «tenk deg» som minner oss om at barn er viktigste målgruppe. Det er befriende å lese en fagbok for barn som nesten klarer seg uten muntlige markører, og som ikke benytter enhver anledning til å klemme inn ordet bæsj. I stedet kan forfatteren skrive, når et kjempedovendyr spiser en avocado, at steinen kom hel ut igjen «et helt annet sted». Noen flere fremmedord kunne nok vært forklart, men helhetsinntrykket er at forfatteren tar en ung leser mest på alvor ved å føre et lettlest voksenspråk.

Dessverre er monotonien en fast trussel mot denne type bøker. Det er et takknemlig format for en forfatter som samtidig er illustratør. Først en kort tekst, så kan du sette deg ned og tegne. Selv om boken er full av krydder, så ligger det muligheter for større variasjon. Hvordan vet man alt dette, hvilken metode har paleontologer og andre naturforskere benyttet for å sette puslespillet sammen? Noen av dyrene kunne vært utgangspunkt for å fortelle mer om dette arbeidet. Andre dyr kunne vært eksempler til mer fordypning i evolusjonslæren. Kontinentalplatene har beveget seg i denne perioden, og India har glidd nordover og presset opp Himalaya. Dette er nevnt i kapittelet om kjempeneshornet, men er også et tema man blir mer nysgjerrig på.

Det er en fryd å lese for- og etterord, som er velskrevne og informative, men det er også her sulten blir størst. De underliggende emnene blir nevnt, men vi vil vite mer om miljøet rundt disse dyrene, og hvordan livsvilkårene på jorda har endret seg, ikke minst med tanke på fremtiden. Forfatteren nevner helt kort at vår siste megafauna er truet, men hun har sikkert kunnskap til å spekulere mer rundt dette svært aktuelle emnet.

Kunstnerisk bredde

Det er bare å bli imponert av Line Wiels kunstneriske bredde. Det grafiske uttrykket er originalt, og kan best beskrives som papirklipp med variert tekstur. Noen klipp likner sement, mens andre har mønster av treverk eller skrukkete papir. Med denne collageteknikken kan hun variere informasjonsmengden fra dyr til dyr. Noen dyr blir finskårne og realistiske, mens dyr vi har mindre kunnskap om blir gjengitt med grovere omriss. Denne anmelderen liker best de dyrene hvor illustratøren går ekspressivt til verks, gjerne med et tydelig spill mellom øyne og munn – som i tegningen av Helvetesgrisen, et forhistorisk uhyre som prøver å sprenge seg ut av side 20.

Denne boka bør etterlate deg i en sorgtung tilstand. Det ble plutselig svært få store dyr på jorda, nå når vi vet hvor mange det var tidligere.