Kjempestor på alle måter

Enkelte figurer i barnebøker kan nærmest bli for gode venner å regne. Så langt har det kommet åtte bøker i serien om den lille, blå elefanten Mimbo Jimbo og flodhestvennen hans Mumbo Jumbo. Alle, bortsett fra to (Mimbo Jimbo laver kunst og Da Mumbo Jumbo blev kæmpestor), er oversatt til norsk. Det er ikke uvanlig at en barnebokserie fort kan klokke inn åtte utgivelser. Men det som er litt spesielt med hvordan danske Jakob Martin Strid håndterer serien, er hvordan den utvikler seg fra det enkle til det mer komplekse.

På mange måter er dette bøker som barn kan vokse opp sammen med. De to første bøkene, Mimbo Jimbo og Mimbo Jimbo har det gøy (utgitt på norsk av Engelstad forlag i 2010 og 2011), er enkle, tradisjonelle bildebøker i lite format. De har store tegninger, og ikke mer enn et par setninger på hver side, perfekt for høytlesning. Med Mimbo Jimbo og de store elefantene (Schibsted 2012) begynte Strid å utforske tyngre emner som familie og tilhørighet. Deretter tok han for alvor skrittet opp i stort format med den over hundre sider lange og eventyrlige historien i Mimbo Jimbo og den lange vinteren (Schibsted 2015).

Men hva gjør man når den historien man vil fortelle sprenger seg ut av bildebokrammene og setter større krav til dialog, temposkifter og fremdrift? Jo, da oppsøker man tegneserien.

Fordelene med en tegneserie

Tegneserieformatet er ikke noe nytt for Strid. Som ung venstreradikaler lagde han i flere år en fornøyelig politisk stripeserie kalt Strid i den danske avisen Politiken. Han har også laget en litt glemt økologisk sci-fi-perle kalt Decimal 0,4 med den samme strihårede Strid-figuren i hovedrollen. Men med Da Mumbo Jumbo blev kæmpestor er det første gang Strid tar i bruk tegneserieteknikker i Mumbo Jumbo-bøkene sine. Det har også gitt ham en nominasjon til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i år.

Tegneserieformatet gjør det lettere å tilpasse fremdriften og tempoet i historien, et område hvor noen av de tidligere Mimbi Jimbo-bøkene har knaket litt i sammenføyningene. Sidene i denne boken veksler mellom å inneholde fire-fem ruter og en fortettet handling, til store tegninger som går over bretten i boken og dveler ved stemninger eller øyeblikk.

Bruken av ruter og snakkebobler gjør at mye forklarende tekst kan kuttes bort fra sidene. Samtidig blir det enda mer plass til andre- og tredjestemmene som har preget de tre siste Mimbo Jimbo-bøkene. For mens Mimbo Jimbo og kameraten Mumbo Jumbo fikk dominere de første bøkene, har serien ballet på seg et solid antall bifigurer gjennom årene, og de har gradvis tatt mer plass. I denne boken finner du den kloke apen, de gretne løvene (gjerne med hårruller), den litt for oppjagede tapiren, Post-Geparden og de driftige neshornene. Den lille, blå elefanten Mimbo Jimbo gjør svært lite av seg i denne historien.

Fra Lewis Carroll til André Franquin

Strid er glad i referanser, og den mest innlysende i denne boken har han tatt fra Alice i eventyrland: Mumbo Jumbo skal finne kantareller til en stor fest dyrene skal holde, men kommer i stedet over noe kalt mysteriesopp. En liten bit, og han blir plutselig flere nummer større. Dyrene kommer frem til at det beste er å oppsøke heksen Baba Yaga i Sibir (en heks som boken selv innrømmer er inspirert både av Studio Ghibli-filmen Det levende slottet og østeuropeiske folkeeventyr).

Det blir en lang vandring, og på veien finner Strid glede i store, detaljerte tegninger av blant annet motorveier om natten. Strids stil har lenge vært spesielt fininnstilt for å lure frem det magiske i det moderne samfunnet (se spesielt noen av de store bytegningene i diktsamlingen Mormors gebiss, utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2017). I denne boken er det enda flere streker enn tidligere, og enda flere detaljer. Til tider kan blandingen av det organiske og det mekaniske sende tankene mot den amerikanske serieskaperen Geoff Darrow, kjent blant annet for ekstremt detaljerte men mørke serier som Hard Boiled. Det er kanskje like mye Tove Jansson å spore i for eksempel Mumbo Jumbos fremtoning, og André Franquins små sidedrodlinger er direkte overført av Strid (Franquins langhalede jungeldyr Spiralis gjør til og med en gjesteopptreden på motorveien i starten av boken).

Strid har ikke gitt seg selv noen støttehjul i form av et fast rutemønster på sidene, noe som gjør at tegningene makter å overraske gjennom hele boken. «Ekstramaterialet» på slutten av boken vitner også om et humoristisk overskudd som legger mer til lesegleden.

Da Mumbo Jumbo blev kæmpestor er ikke bare den beste Mumbo Jumbo-boken siden Mumbo besøker en venn. Den er også fri for moral og innbakt læring, og vil ikke noe annet enn å underholde. Men dét vil den da også veldig gjerne, og Strid lykkes i å skape en medrivende leseopplevelse som tar med seg gamle lesere over i et nytt format. At de fleste antakelig ikke vil merke at det er en tegneserie engang, sier sitt om Strids elegante håndverk.