Kjenn på din indre sjuåring

Et nostalgisk skjær ligger over de korte, dagboklignende tekstene selv om den færøyske forfatteren, Rakel Helmsdal, inntar barnets perspektiv. Helmsdal er to ganger tidligere nominert til Nordisk råds barne- og ungdomsbokpris som medforfatter i bokserien om Storemonster og Veslemonster, som ble nominert fra Island.

Modne tilbakeblikk

På Nordisk råds hjemmesider heter Miljuløtur «fortellinger», mens de i den danske oversettelsen (boken er ennå ikke oversatt til norsk) går under «noveller». I en kort innledning kalt «Øyeblik», presenterer hovedpersonen Milja seg, med familien, bestevennen og naboene. Milja på 12 år forteller om Milja på 7, 8, 9, 10 og 11 år, i tredje-person: «De Miljaer er næsten lige som mig, selv om de ikke ved så meget om alting. De elsker også at kælke om vinteren, tænde lejrbål om sommeren og lege med venner.»

Deretter følger korte kapitler som er avsluttende fortellinger, med titler og tidfesting som for eksempel «Milja 7 år – Vinterøyeblik». Det er Miljas tilbakeblikk i første person, men fortellerstemmen synes eldre enn 12 år. Den rommer barnets verden, men også en moden refleksjon som gjør boken fin for voksne å lese for barn, og for seg selv.

De lengre kapitlene, innledet med helsides illustrasjoner, veksler med korte tekster kalt «Øjeblik». I korttekstene er barnets stemme tydeligere tilstede i oppramsende, registrerende innlegg. De ledsages av tegnede kart og barnlige portretter av karakterene i boken. De barnlige, men ikke naive, tekstene og illustrasjonene hjelper leseren til å se verden med barnets åpne blikk.

Det er en verden som rommer både sorg, glede og dramatikk. Sorg når bestevennen Rafael og familien flytter. Glede når Jelena begynner i klassen og hun og Milja blir venner. Vi er der når Milja tisser på seg i søvne, vi kjenner på skammen hennes, og vi kjenner på lettelsen når moren ordner opp og trøster. Riktig dramatisk er det når det blåser opp til snøstorm på lille julaften da Milja er på besøk hos Jelena og må overnatte. Men alt går godt til slutt, i alle fall på julaften.

Lindgren og Jansson

Det er noe Astrid Lindgrensk og «Marikken på Junibakken» over flere av fortellingene, uten at påminnelsen er påtrengende. Det har noe med holdningen til barnet å gjøre. En lindgrensk tiltro, aksept og respekt for barn, les: menneskers følelser, enten det er sinne eller sorg. Forfatteren fletter for eksempel inn at folks juletradisjoner er ulike, uten å gjøre noe nummer ut av det.

Her er tilstedeværende foreldre. Mor er lærer og far musiker. Her er besteforeldre og onkel på en tre hundre år gammel slektsgård, og et hav av kusiner og fettere. Det er et barndommens paradis, og de voksne er respektfullt tilbakeholdent tilstede. Noen ganger tar jeg meg i å tenke på Milja som barnebarnet i Tove Janssons legendariske «Sommerboken». En nysgjerrig og ganske egenrådig jente. Maria Parrs Tonje Glimmerdal låner også trekk til Milja i alder og karakter. Men der stopper også likheten. Sterke, vitebegjærlige jenter minner gjerne om hverandre.

For vår jente går livet sin gang i lange sommerferier på slektsgården når faren er på turné med orkesteret sitt. Deilige dager, men her er også hemmeligheter av den vonde sorten: «En gang imellom er der fortællinger, sådanne virkelige fortællinger fra virkeligheden, som det ville have været helt fint, hvis jeg aldri havde hørt.»

Milja og familien bor i Salomonsstræde, i nærheten bor naboer og venner, og litt lenger unna er gården til besteforeldrene. På bokens forsats har illustratøren Kathrina Skarðsá tegnet ordentlige kart, slik at vi langs stiplede linjer kan følge Miljas vei til venner, skole og familie. Persongalleriet har hun tegnet opp med penn og blyant i frontale, barnlige portretter. De er helt annerledes enn de temmelig dystre og litt stive laveringene med innslag av en farge, som innleder hvert kapittel. Illustrasjonene er masket ut i form av medaljonger og viser nøkkelscener og detaljer fra teksten. Formgivingen er stiv og virker ikke godt gjennomarbeidet. Best fungerer det visuelle persongalleriet, det hjelper oss å holde styr på de ulike karakterene som etter hvert er mange.

Større verden

Milja blir eldre, verden blir større, og hemmelighetene skumlere. Hun forteller om sinte naboer, rampete unger og mørke kvelder – og hun er i den alderen der spøkelser og skrømt fyller tankene.

Som 8–10-åring ville jeg elsket denne boken. Den er akkurat passe skummel, her er spøkelser som spiller piano, og selv hunden fra Baskerville lurer i skyggene. Og hvem er den gamle konen som følger jentene forbi kirkegården på vei hjem? Det fine er at det alltid er trygt å komme hjem og inn i varmen.

«Miljas øyeblikk» er en vemodig, glad og trist bok. Den er spennende og ørlite ubehagelig (fotografier av døde barn!), men forfatteren balanserer det mot det positive. Miljas verden er tett på, oversiktlig og trygg, slik mange barns verden heldigvis er – og bør være.

Anmeldelsen er basert på teksten i en dansk oversettelse i PDF uten illustrasjoner. Illustrasjonene har anmelder sett på i den originale bokutgaven på færøysk.