Kjønnskamp i ungdomsskolen

Tre av Sveriges fremste ungdomsbokforfattere, Lisa Bjärbo, Johanna Lindbäck og Sara Ohlsson, har gått sammen om å skrive en feministisk trilogi. Den første boka er Stygge jenter, der tre fortellerstemmer veksler på å fortelle om hva som skjer på Frejaskolen, en ungdomsskole i Gnesta i Sverige. Der dukker instagramkontoen Stygge jenter opp, og alles store skrekk er å få et stygt bilde av seg selv publisert på kontoen. Bildene får både kommentarer og likes fra følgerne, til jentenes fortvilelse og skam. For ingen vil jo være stygg, selvfølgelig. Mange følger kontoen med skrekkblandet fryd, og ingen (jenter) er trygge. Så hvem står bak den anonyme kontoen? Og hvorfor vil noen henge ut jenter på denne måten?

Jentene finner sammen

Tre jenter i niende klasse er hovedpersoner i boka. Den ene er Tilde, som allerede i første kapittel blir hengt ut som en stygg jente. Noen har tatt bildet av henne fra skolekatalogen der hun både blunker og lager en rar grimase, forstørret det og lagt ut. Like etter begynner de andre på skolen å fnise og kikke. Tilde, som er nyinnflyttet og kjenner seg mislykket og venneløs, sniker seg hjem i skam. Den andre er Jasmine, den pene, kule og impulsive med instagram-mamma og kjæreste. Hun er helt trygg på å aldri havne på Stygge jenter-kontoen. Den tredje jenta er Eleni, også kalt professoren, som har som hobby å stalke gutten med verdens herligste latter. De tre jentene har lite til felles, men blir ristet sammen i en lite ønsket kantinetjeneste. De går etterhvert sammen om å finne ut hvem som har den anonyme kontoen. De prøver og feiler, finner sammen og glir fra hverandre. Det er gode skildringer av dynamiske vennskap jenter imellom. Til slutt er det et stort søsterfellesskap som løser saken og tar en storslagen og offentlig hevn.

De flirende gutta

Temaet er naturligvis den ekstreme utseendefikseringen ungdom, og særlig jenter, utsettes for. Man er konstant et objekt for andres blikk og mobiler. Ingen kan være trygg for å fanges i feil øyeblikk som en stygg jente. Hvem skal bestemme hvem som er stygg og pen? Jo, det er gutter. Et problem ved boka er at guttene stort sett framstilles som et ganske uspiselig kollektiv. Selv om en storebror og en kjæreste protesterer mildt og prøver å trøste, er gutter stort sett framstilt som frekke, breiale og sjåvinistiske, naturligvis til jentenes frustrasjon og sinne. Til og med den mannlige læreren holder alltid med guttene og kjefter på klassen når det er gutter som lager bråk på biblioteket. Er det slik? Er det troverdig?

Det er vanskelig å gi et fasitsvar. Flere svenske lesere skriver at de kjenner seg igjen, og forskningen gir også rett i at gutter får mye oppmerksomhet fra lærerne. Det er likevel lov å innvende at gutter blir framstilt ensidig og med få positive individuelle trekk. De blir en ensartet, flirende masse. De har makt til å definere jenter ut fra utseende og ydmyke dem.

Uengasjerende detektivhistorie

Jentenes kollektive prosjekt er å ta tilbake makten og retten til å være seg selv, uavhengig av utseende. Da må de finne ut hvem som står bak kontoen og avsløre vedkommende. Men denne detektivhistorien framstår som lite spennende. Den ene etter den andre trekkes fram som mistenkt, men de mistenkte framstår i liten grad som interessante karakterer. Beviser og spekulasjoner er svake og baserer seg gjerne på følelser. Og når avsløringen til slutt kommer hadde det vært interessant å vite hva motivet for å lage en slik konto var. Vedkommende blir ydmyket – fortjent nok – og forsvinner ut av historien. Det er ikke noe forsøk på å forstå eller forklare.

Historien reiser likevel en rekke spørsmål. Er jenter på ungdomsskolen fullstendig rettsløse? Det er selvfølgelig bra å vise girl power slik disse jentene gjør, men hvorfor stiller ingen andre opp? Hvorfor tør verken jenter eller gutter rapportere eller anmelde? Hvorfor oppdager ingen voksne kontoen? Når populære Jasmine blir hengt ut som gris, får bildet hundrevis av likes og kommentarer, og bare én venninne forsvarer henne og sier at hun vil rapportere kontoen. Men ingenting skjer. De voksne må holdes utenfor, for da vil det bare bli hundre ganger verre. Det er bare å holde ut. Etter en skikkelig nedtur i etterforskningen tenker Jasmine slik:

«Det eneste som gjenstår, er å holde ut: akseptere at Stygge jenter er en konstant overhengende trussel og venne seg til at man når som helst kan bli fotografert og uthengt. Lære seg å leve med det».

Det er naturligvis provoserende å lese, og forfatterne av boka har et tydelig budskap. Slik uttrykker Tilde seg etter å ha blitt eksponert på Stygge jenter-kontoen:

«Hun får raseriblodtrykk bare ved tanken på det, men etter Stygge jenter-bildet har hun likevel falt inn i denne snill-pike-rollen selv. På ubestemt tid har hun tatt pause fra å ytre sine «krevende» meninger. Fra nå av skal hun være stille, mild og usynlig. Mirza har allerede parodiert det forferdelige ansikts-uttrykket hennes fra klassebildet minst ti ganger. Nå holder det at han kaster et halvt blikk i hennes retning før hun synker sammen og prøver å smelte inn i veggen. Hun skammer seg over sitt nye, feige jeg, men det er det eneste hun klarer akkurat nå.»

Det svakeste trekket ved romanen er når forfatterne trykker på knapper for å formidle sitt budskap. Det oppleves som forutsigbart og til tider overtydelig. Dette kunne vært løst mer elegant, for de tre forfatterne er erfarne. Språket flyter ellers lett, og det er god driv i fortellingen, med korte kapitler der synsvinkelen veksler.

De tre forfatterne har også laget et eget undervisningsopplegg som ligger tilgjengelig på det svenske forlaget, Lilla Piratforlaget. Her lenkes boka til læreplanmål, og det gis oppgaver og diskusjonsforslag underveis. Det er ingen tvil om at temaet er viktig, og at forfatterne er engasjerte, men det bør ikke overskygge bokas skjønnlitterære kvaliteter.