Klar ferdig gå!

På leting etter det grimsrudske

Det grimsrudske
I Sverige har forfatteren Beate Grimsrud blitt opphav til et nytt adjektiv: det ”grimsrudske”. Det som kanskje først og fremst kjennetegner det grimsrudske, er det barnlige perspektivet; med nysgjerrighet og undring går fortelleren løs på verden, og skildrer den i lekne og assosiative bilder og vendinger som gir originale og skjeve vinklinger på tingene. Dette er ikke minst betegnende for Grimsruds kritikerroste roman Å smyge forbi en øks fra 1998, der hun følger familien Larsens liv sett gjennom Lydia, datter og barn. ”Lydia kan noe som hun ikke vet om noen andre kan”, begynner en passasje i boken: ”Hun kan viske ut ting. Hun har et stort viskelær gjemt i hodet, hun kan bruke det når hun vil. […] Er det mor som står ved stuevinduet og røyker? Men mor er visket ut og røyk stiger opp av ingenting” (25-26).

Gjenbruk
Utdraget over er hentet fra kapittelet om Lydias første fotballtrening. Store deler av dette er også nesten ordrett gjengitt i den aktuelle barneboken Klar ferdig gå! som Grimsrud har skrevet i samarbeid med Inger Alfvén, og som er sparsomt, men stemningsfullt illustrert av Øyvind Torseter. Hva samarbeidet med Alfvén består i, er imidlertid ikke åpenbart, da alle bokens deler er bare delvis bearbeidede utdrag fra Å smyge forbi en øks. Også i barneboken følger vi den viljesterke Lydia som her er 11 år – når hun begynner på fotballtrening, når hun er på sommerleir, og når hun reiser på ferie til London der hun spiller ball med en døv gutt og ser en kamp mellom Tottenham og Arsenal som får henne til å vrake lagspillet til fordel for friidretten: Hun vil bli verdens raskeste sprinter. Bokens siste og lengste kapittel følger henne frem mot skolemesterskapet.

Balanse
Som det korte referatet over gir inntrykk av, er Klar ferdig gå! en handlingsdrevet bok bygget opp rundt fire relativt uavhengige episoder. Som en rød tråd gjennom disse løper Lydias besettende forhold til idretten, den nære relasjonen til broren Anders, og de vanskelige følelsene knyttet til at moren blir utbrendt og etterhvert langtidspasient på sykehus: ”Mamma er ikke som hun pleier. Hun gråter mye og ligger helst i sengen og orker ingenting” (37). At Lydia tisser på seg, er også en gjennomgående problematikk som står i motsetning til hennes trassige og livsdugelige ønske om å bestemme alt selv, et ønske som til slutt munner ut i en erkjennelse: ”At det ikke går an å bestemme alt, selv om man gjerne vil det” (80). Det å ha kontroll henger tett sammen med det å ville være best, og på et overordnet plan sier boken noe om nettopp dette; om balansen mellom styrke og ydmykhet, mellom seier og nederlag, og om det å tørre og sette ord på at ikke alt er helt som det skal.

Ønske
Der det innledende utdraget fra Å smyge forbi en øks demonstrerte det særegent grimsrudske, både i perspektiv og tone, er Klar ferdig gå! en til sammenligning tradisjonell fortelling fortalt i et enkelt språk. Det er tydelig at de to forfatterne har lagt vekt på tilgjengelighet og narrativ når de har plukket ut partier fra den opprinnelige romanen, og på den måten har de også satt sammen en bok med et engasjerende driv. Likevel, når det nå en gang er Beate Grimsrud som står bak, spør jeg meg hvorfor hun har valgt å dra veksel på akkurat disse idéene, og ikke heller tatt utgangspunkt i noen av de originale og billedskapende tankekonstruksjonene som gjør henne så unik som forfatter. I et intervju i Morgenbladet sier Grimsrud: ”Jeg er en forfatter som sjelden vet hvor jeg skal, jeg lar stundens inngivelser føre meg”. Min tese er at Grimsrud med Klar ferdig gå! så altfor godt vet hvor hun skal – hun har jo allerede skrevet det et annet sted. Dette gjør boken mindre inspirert og mer ordinær. Min største innsigelse er derfor paradoksal: Jeg ønsker meg en annen bok! En bok som i kraft av underliggjørende vendinger og språklig overskudd setter tanken i bevegelse, og som ikke så mye forteller om Lydias styrke, som den viser den ved å innlemme leseren i hennes særpregede bevissthet (boka om Lydia og viskelæret, kanskje?). Dette kan høres ut som et voksen-ønske, men først og fremst er det ønsket om å ta del i noe jeg ikke allerede vet hva er, som ikke ganske sømløst føyer seg inn blant alle de andre fortellingene om fotballtreninger og sommerleire. Det, skulle jeg mene, er et gyldig ønske på tvers av alle aldersgrupper, og ikke minst er det et ønske som Beate Grimsrud selv har gjort sitt beste for å bygge opp under i sitt øvrige forfatterskap.