Tittel: Bergtatt: Portvokteren
Tekst: Martin Fyrileiv
Forlag: Schibsted
Årstall: 2014
Antall sider: 173

Klassisk fantasy for nye lesere

Martin Fyrileiv er den siste av en rekke unge, norske debutanter som kombinerer den norske folketrua med klassisk fantasy. I Bergtatt: Portvokteren blir vi tatt med dypt under Jotunheimen hvor både moral og mot blir satt på prøve for den unge outsideren Einar.

Den godhjerta outsideren
I Lom møter vi Einar som går i syvende klasse. Syvende klasse kan være utfordrende nok for enhver, men han gjør det ikke noe lettere for seg selv med håpløse klær, tykke briller og avsmak for fysisk aktivitet. Han topper det hele med en voldsom lidenskap for steiner, og kan skryte av en omfattende steinsamling. Faren er nemlig geolog, og Einar følger tett i hans fotspor. Alt dette gjør ham til et yndet og hyppig offer for skolens bøller.
Jeg får øyeblikkelig medlidenhet med den stakkarslige fremtoningen som er Einar. Med sine knappe 13 år bærer han på en resignert form for selvforakt og selvinnsikt. Til tross for dette skjønner vi fort at han har et hjerte av gull. Fordi faren er mye borte på mystiske jobboppdrag og moren forsvant da Einar var liten, må han nærmest oppdra sin kronisk syke lillebror selv. Det er tydelig at Einar har måttet vokse opp fort, og han bærer ansvaret uten å klage. Man må jo ha et uselvisk hjerte hvis man skal være fantasyhelt.

Folketro møter fantasy

Bergtatt: Portvokteren føyer seg inn i rekken av ny norsk fantasylitteratur for barn og unge med elementer fra norsk folketro. Odinsbarn av Siri Pettersen og Hulder av Tonje Tornes har allerede rukket å imponere. Forventingene mine var derfor store til Bergtatt: Portvokteren. Ved første øyekast kan den virke urovekkende lik Hulder. I begge bøkene finner vi norsk folketro, en tenåringsgutt som helt, en fraværende mor og handling lagt til bygde-Norge. Men likheter til side, Bergtatt: Portvokteren klarer å stå støtt på egne bein.

Einars favorittnabo dør under mystiske omstendigheter, og etterpå blir hans eneste vennninne Tuva kidnappet av blodtørstige troll og fanget dypt under jorden. I møte med denne mystiske verdenen han ikke visste eksisterte, må Einar motvillig skrape sammen det han har av mot og redde Tuva før hun blir trollføde. På veien får helten vår hjelp av dvergene Ivalde og Fjaler. De viser ham et underjordisk rike under Jotunheimen befolket med mytiske vesener, både gode og onde. Einar må bruke alle sine ressurser og talenter for å komme tilbake til menneskenes rike, hvis ikke blir han bergtatt for alltid…

En helt med dimensjoner
Det er lett å se paralleller mellom Einar og klassiske fantasyhelter som Bilbo Lommelun. Martin Fyrileiv følger etablerte tradisjoner ved å la Einar gjennomgå en forvandling fra tafatt taper til handlekraftig helt, alt på knappe 170 sider. Allikevel er forandringen så gradvis og subtilt beskrevet at det ikke virker tvungent. Det er flott at forfatteren bryter litt med den etablerte helterollen for å la oss å se Einar som et ekte menneske med feil og mangler. Han er full av tvil over egne evner og orker egentlig ikke å gjøre det som er riktig. Det er nok mange, både barn og voksne, som kan kjenne seg igjen i det vanskelige valget om å gjøre det som er rett, eller det som er lett. Skildringen av dette moralske dilemmaet er en av bokas styrker.

De to første tredjedelene følger et behagelig tempo. Leseren blir underholdt med stadig nye plottvister og møter, uten at det virker masete. Historien flyter godt. De siste femti sidene bærer derimot preg av hastverk. Leseren har til nå blitt introdusert for et relativt smalt spekter av overnaturlige vesener. I tillegg til de tidligere nevnte dvergene har vi så langt blitt kjent med rimtusser, troll og gnomer. Alle relativt trygt plassert innenfor kjent og kjær folketro. Det er forfriskende med en forfatter som begrenser fantasiuniverset sitt til det overkommelige, og som ikke gir leseren for mye å bite over. Det er derfor skuffende når denne kontrollen glipper på de siste sidene. Plutselig blir tempoet skrudd opp. Sjokkerende profetier, gjenforeninger, konspirasjoner, store slag, aha-opplevelser, magi og nye skapninger kommer på løpende bånd. Vi går fra troll og dverger til vampyrflaggermus, mutantedderkopper og menneskeetende slim. Et underlig stilbrudd med den hittil etablerte norske folketroen.

Samtidig som tempoet skrus opp, går engasjementet ned. Til tross for heseblesende action har jeg litt problemer med å leve meg inn i det som skjer. I de heteste kampene og mest gripende avsløringene oppfatter jeg dialogen som en smule overflatisk og følelsesløs. Jeg kjenner aldri desperasjonen på kroppen, selv om jeg vet at våre helter må føle den. Det er som å se en actionfilm uten lyd. Du ser at det er mye som foregår, men klarer ikke helt å leve deg inn i handlingen.


Fantasy for nybegynnere
Det er lett å se at Martin Fyrileiv er flasket opp på fantasy. I Bergtatt:Portvokteren er det flust av sjangerklassikere som den motvillige helten, skjebnesvangre profetier og en verden som skal reddes. For ikke å glemme de forheksede sverdene og amulettene. Hvis dette er den første fantasyboka man noensinne plukker opp, så er historien fengende og fartsfylt. Leseren får en helt de kan kjenne seg igjen i, og et univers som setter fantasien i spinn. For den litt mer drevne leseren som har vært igjennom bøker som Hobbiten, Tidshjulet og Eragon, vil nok fortellingen og plottet virke en smule oppbrukt og enkelt. Det er helt greit – de kan man henvise videre til den mer komplekse Odinsbarn. Ser vi på aldersgruppa Bergtatt: Portvokteren er beregnet på, 10–13 åringer, er sannsynligheten nemlig stor for at dette er leserens første fantasybok. Og vi trenger ny fantasy for alle nivåer og lesere. Så, til tross for noen skjønnhetsfeil, for den rette leseren vil Bergtatt: Portvokteren både kunne trollbinde og engasjere.



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.