Klassisk pedagogikk holder i massevis

Klassisk pedagogikk holder i massevis

Boktittel: Sjakk. Slik blir du helt konge

Forfatter: Ellisiv Reppen

Illustratør: Flu Hartberg

Forlag: Cappelen Damm

Årstall: 2014

Antall sider: 146

Ellisiv Reppens sjakkbok kommer i passelig tid før OL skal spilles i Tromsø i august. Forfatteren er tatt ut på Norges annetlag.

Sjakk er så vidt jeg vet den eneste sporten som har tillatelse fra Den internasjonale olympiske komité til å arrangere sitt eget OL. I år foregår det i Tromsø. Og siden Norge er vertsnasjon, får vi stille med to lag i dameklassen. På annetlaget deltar Ellisiv Reppen, forfatter av Sjakk. Slik blir du helt konge.

Reppen er den sjuende beste kvinnelige sjakkspilleren i Norge – regna blant aktive spillere. Hun har 2016 rankingpoeng, og skal vi tro hennes egen bok, er hun da å regne for mesterspiller. Hun sitter dessuten i styret i Norges sjakkforbund. Lista over personer hun takker for hjelpen, teller en rekke både mannlige og kvinnelige sjakkspillere ranka på høyt nivå i Norge.

Boka er et praktverk i storformat og deilig papirkvalitet. Forsida er pryda av en gjeng karikerte barn og tenåringer som et ganske tydelig signal om at sjakk er for hvem som helst – jo mindre streit, jo bedre, kan man få inntrykk av. Tittelens seriøse font står i kontrast til Flu Hartbergs uhøytidelige illustrasjon. Denne motsetningen går igjen gjennom hele verket. En seriøs og pedagogisk tekst er myka opp med flåsete kuriosa og fantasifulle karikaturtegninger.

Pedagogisk sterk

Boka retter seg både mot nybegynnere og folk som kan litt sjakk fra før. Pedagogikken imponerer. Sjakk. Slik blir du helt konge tar virkelig høyde for spillere på ulike nivåer. Innledningsvis gir den en grundig elementær innføring i både brett og brikker. Men det varer ikke så lenge før den også sneier innom spesialregler som «en passant»: «Denne regelen sikrer at en bonde aldri kan bli passert av en bonde fra motstanderen uten å ha mulighet til å slå den.»

Med jevne mellomrom dukker det opp tester hvor du kan sjekke om du har oppfatta rett. Dette er pedagogikk av den velprøvde sorten. Fortelleren velger en mer diskret posisjon enn den moderne og svært synlige som for eksempel Jon Ewo og Bjørn Arild Ersland praktiserer i de fleste av sine fagbøker. Teksten henvender seg til et «du», men har ikke noe «jeg». Forfatteren er som en lærer som stiller seg diskret ved tavla og stoler på at stoffet er interessant nok i seg selv: «Klovnematten er den raskeste matten. For at du skal få sette klovnematt må motstanderen din spille veldig dårlig. Etter bare to trekk kan den svarte dronningen flytte slik at den truer den hvite kongen og til og med sette sjakk matt! Dette er den raskeste måten et sjakkparti kan bli ferdig på.» Lett å forstå fordi trekkene alltid blir beskrevet gjennom illustrerte sjakkbrett med brikker og piler.

Humor for nerder?

En rekke interessante tilleggsfakta er plassert i egne tekstbokser. «Visste du at noen i Frankrike tidligere sa «Madame» når de truet motstanderens dronning?» Boksene forenkler forfatterens jobb for da kan setningene plasseres nesten hvor som helst. Jeg er mer skeptisk til de mange blødmene som er tatt med: «Stormesteren Aron Nimzowitsch stod en gang på hodet under en sjakkturnering. Hva tror du skjedde? Han falt og brakk et ben!» Det hjelper litt at Flu Hartberg har illustrert episoden, men bare litt. Så var det historien om Oscar Tenner «som hadde den uvanen at spiste opp sjakkbrikkene sine». Uvanen? Mannen var krigsfange og laget brikker av brødbitene sine før han spiste dem. Humor er en vanskelig sak. Jeg ville foretrukket mer saklige fakta – for eksempel om hvorfor Sovjetunionen på 1930-tallet fant på å bannlyse blindesjakk som helseskadelig.

Rike visuelle assosiasjoner

I en tradisjonelt så mannsdominert sport er det godt å se at kvinner er representert både i Flu Hartbergs illustrasjoner og i tips fra ulike stormestere. Tegningene er best når de bidrar til betydningen av enkeltord. Ved «remis» står to brikker og tar hverandre i hånda. Ved «avdekker» dras et teppe av en brikke. Karikaturer av verdensmesterne gjennom tidene er ellers blant høydepunktene i et litt variabelt visuelt utvalg. Men så er det vel heller ikke så lett å illustrere en setning som: «Det er påbudt å bruke algebraisk notasjon i turneringer med noteringsplikt.»

Nesten feilfri

Progresjonen er heftig, særlig i innføringene i taktikk og strategi for spillets ulike faser. Da er det viktig med påminnelser og henvisning til tidligere sider. «Nå er det patt!» erklærer side 163. Da er det 105 sider siden patt ble forklart. Men sånne innforståttheter er sjeldne. Likevel hadde det vært godt med et register over faguttrykk, slik at boka også kunne fungert som oppslagsverk.

I en bok med et såpass detaljert samarbeid mellom tekst og forklarende illustrasjoner, er noe av det mest gledelige at jeg bare har funnet en eneste feil. På side 86 referer teksten til en løper som ser ut til å være en bonde på brettet. Det har ingen praktisk betydning. Av ren nysgjerrighet lurer jeg på om det er sjakknerdene sjøl eller Cappelen Damms språkvaskere og korrekturlesere som skal ha æren.

Til slutt får du anledning til å forsøke deg på trekk fra berømte sjakkpartier. For eksempel kan du leke at du er Mangnus Carlsen i spill mot Lovon Aronian: «Magnus gjorde et lurt avledningsoffer. Kan du finne det?» Det aner meg at det ligger svært mye arbeid bak akkurat dette utvalget. Disse utfordringene gjør Sjakk. Slik blir du helt konge til godt selskap også om du ikke har noen å spille mot.

sjakk ill

Guri Fjeldberg

Født 1969. Frilanser. Utdanna journalist, norsklærer og vaktmester. Anmelder også fast for Aftenposten, tidligere 20 år for Bergens Tidende. Har skrevet anbefalingsguiden «101. De beste barnebøkene 2005-2015». Kåret til Årets litteraturkritiker i 2015.