Daniel Sellevoll
Klimaboka
Illustratør: Tuva Thorsø
63 sider
ISBN 978-82-05-38208-4
Gyldendal / Miljøagentene 2008

Kirsti Blom, Jan-Gunnar Winther
Snø, is og klima
58 sider
ISBN 978-82-02-28569-2
Cappelen Damm 2008

Klimaboka og Snø, is og klima

PUNKTVIS OM KLIMA, OG VELSKREVET OM SNØ

To bøker som begge utgir seg for å være barnebøker: en som skriver vakkert om naturvitenskap, og en som foreslår sparelyspærer som løsning på klimakrisen

Klimaboka – vil gjøre barn til aktivister
Daniel Sellevoll (f. 1972) debuterer med Klimaboka. Han har arbeidet som informasjonsleder i Miljøagentene, en medlemsorganisasjon som er tilknyttet Norges Naturvernforbund. Boka har en optimistisk og aktivistisk tilnæring; både på omslagets bakside og på tittelsiden står devisen: «Jorda har feber. Hva kan skje? Du kan gjøre jorda frisk!»

Disse tre setningene utgjør bokas tre hovedkapitler. Hvert av hovedkapitlene er delt inn i mindre kapitler på 3-6 sider. Disse kapitlene består igjen av korte avsnitt på 14–30 linjer. Teksten i disse avsnittene består av ryddige helsetninger som side for side slår fast en rekke kjensgjerninger, uten tvil og med bare liten grad av drøfting. Teksten bruker både vi-form og du-form.

Bokas svakhet er at den er ufokusert på en måte som forstyrrer leserens konsentrasjon. Det er sikkert godt ment fra forfatterens side, som et forsøk på å myke opp tungt stoff med noe kuriøst, men det er vanskelig å forstå denne gjentatte interessen for kupromp. Det er heller ikke lett å forstå hvorfor forfatteren sporer av fra hovedsporet klima, og tar med avsnitt om innvandring av nye plante- og dyrearter til Norge.

Bokas tredje del inneholder ti forslag til ting leseren kan gjøre for å redde verden: tre av rådene gjelder energiøkonomisering, to gjelder gjenbruk, tre gjelder organisert aktivisme. Råd nr 1 er forutsigbart nok «Bli miljøagent!», ett gjelder treplanting og ett er forunderlig nok at barna skal lage sitt eget papir. Er det egentlig miljøvennlig?

Jeg er ambivalent i forhold til slike samlinger av konkrete råd om hva barn på 9 til 13 år kan gjøre. Det finnes vel ingen fornuftige mennesker i verden som ønsker at barn skal miste troen på at framtida kan bli bedre, eller troen på at de selv kan være med på å endre samfunnet. Derfor vil de fleste av oss være glade for at barns engasjement vekkes, og kanaliseres inn i en relevant aktivitet som er tilpasset deres modenhet og ferdigheter. Men jeg frykter at det er en tilsløring av de reelle klimautfordringene hvis barna tror at hjemmelaget papir og sparelyspærer kan redde verden. Jeg ville satt pris på et kapittel med konkrete, tøffe krav: «Dette må politikerne og bedriftseierne gjøre for å redde klimaet. Skriv et brev og fortell det til dem!»

Vignetter og vannmerker, men få egentlige bilder
Designeren Tuve Thorsø har laget et gjennomført grafisk uttrykk for boka. Det består av noen mindre, vignettaktige tegninger, 7–8 hel- og halvsides akvarellaktige bilder, og en hel del enfargede vannmerkeaktige bunnillustrasjoner som ligger bak teksten. Det er selvsagt vanskelig å «illustrere klima», men jeg er ikke helt sikker på om dette er det beste i forhold til målgruppen. Riktig vanskelig blir det på side 39, når forfatteren forteller om et bilde: «Du har kanskje sett bilder av isbjørnen oppå det aller siste isflaket i Arktis», uten å gjengi bildet.

Naturen er vakker
Kirsti Blom (f 1953) har også en skjønnlitterær karriere. De siste 5 årene har hun imidlertid konsentrert seg om å skrive naturfakta for barn. Årets bok er hennes fjerde, etter bøker om fjellrev, hvalross og isbjørn. Det er første gang hun samarbeider med Jan-Gunnar Winther, som er direktør ved Norsk Polarinstitutt, men også de tre andre bøkene hadde medforfatterne fra NPI.

Boka er gjennomillustrert med fotografier, 2 eller 3 på hvert oppslag, og bildene dekker 60–80 % av arket. Fotografiene veksler i sjanger, mellom det estetiske, det journalistiske og det pedagogiske – ofte er de en kombinasjon. Teksten er skrevet som en sammenhengende suite, uten avsnitt og mellomoverskrifter; den er likevel disponert slik at det begynner et nytt avsnitt på hver side.

Det kan diskuteres i hvilken grad dette er en barnebok: Omslaget er utformet med skrifttyper som en barnebok, og det er liten tradisjon i Norge for å utgi bøker for voksne om så elementære emner som snø og is. Bildene appellerer nok like mye til voksne som til barn. Teksten har en fin balanse mellom fascinasjon og redegjørelse, men gjør ikke noe spesielt for å «sette seg på huk» og snakke til barn. Språket er lite fagspesifikt; noen få steder blir teksten pedagogisk forklarende, men langt oftere er den en vakkert velskrevet skildring av snøens og isens liv, med bortimot skjønnlitterære kvaliteter: «Isflak støter sammen og tårner seg opp i skruis og skrugarder. Virvaret blir til et ugjestmildt landskap. […] Havet er en mosaikk av drivis i stadig forandring,» heter det fra Arktis.

De første 2/3 av boka er en skildring av snø, is og bre. På de siste 20 sidene gjøres det rede for problemer rundt klimavariasjon, temperaturstigning, og økologiske konsekvenser av dette. Tonen er dempet, men budskapet er alvorlig. Blom og Winther gjør lite for å fortelle hvordan vi skal redde kloden, men de er tydelige på at det må gjøres.

En dikter i kjennsgjerninger
Karakteristikken « dikter i kjennsgjerninger» har blitt brukt om Eilert Sundt. Det er fristende å resirkulere den på Kirsti Blom: hun skriver verden vakker.

Disse to bøkene utfyller hverandre for så vidt godt. Sellevoll skriver en aktivistisk konklusjon som en naturlig oppfølger til Blom/Winthers velskrevne og kunnskapsrike ishyllest. Men Sellevolls bok er for ufokusert, og jeg tror neppe at den blir stående i lang tid som den definitive basisboka om emnet.



Kommentarer