Klimakrisen som spenningsroman

Henrik på 11 år er hos legen sin, og får vite at det ikke er så mye mer de kan gjøre. De har prøvd alle former for behandling mot kreftsykdommen hans, og han har kanskje bare ett år igjen å leve. Til tross for det dystre utgangspunktet, utvikler dette seg raskt til å bli en morsom og ellevill historie. Mye takket være Henriks smittende entusiasme og gå-på-mot, selv om han er over gjennomsnittlig opplyst om hvor katastrofalt dårlig det står til med jordkloden vår.

Dårlig tid

Henrik vil heller redde jorden enn å tenke på at livet snart er over for hans del. Han går hodestups til verks uten å tenke på hvilke konsekvenser det kan få at han spør etter gønner hos de tvilsomme typene i Oslo sentrum, prøver å kidnappe statsministeren eller kaster klærne midt under en direktesending. Budskapet skal fram! Og han blir faktisk ganske godt kjent med statsministeren, og særlig datteren hennes Sofie. Hun hjelper Henrik med å forstå hvordan det politiske systemet fungerer, men vil på ingen måte forsvare sin mors manglende handlekraft i klimasaken:«–Og husk at moren min kan dette. Hun er sleip som en meitemark og slu som en rev. Ofte sier hun veldig mye uten at det betyr noe som helst». I allianse med Sofie og broren Bredo, blir Henrik etterhvert navnet på alles lepper.

Teksten er full av faktaopplysninger, tall og statistikker, men uten at det blir for tungt. Svingen har balansert dette med karakterenes direkte og enkle måte å formulere seg på: «nå må noe gjøres, eller så går alt rett i dass»og «Vi er lei. Skikkelig dødslei». Det umiddelbare språket har Henrik med seg uansett om han snakker med bestekompisen og broren Bredo, eller om han stiller til debatt mot statsministeren.

Bevarer håpet

En utfordring med å skrive om klimaproblemene for barn, er hvordan man kan gi en realistisk fremstilling som ikke undervurderer leserne, men heller ikke tar motet fra dem. I løpet av boken er realismen og dermed også alvoret tydelig tilstede, som i denne passasjen, hvor Henrik leser seg opp på oljesand: «Ut av dette driver store firmaer og koker oljen opp av bakken, noe som gir masse klimautslipp, bruker altfor mye vann og betyr at noe lett kan gå veldig galt i nærmiljøet.      Urbefolkningen i Canada har ingen rettigheter, selv om de har vært der lenge før den første             hvite mannen dukket opp. Hvem er det som investerer i sånt? Jo, landet vårt.»

Hva kan vår helt stille opp mot dette? Eller mot den onde spiralen vi har viklet oss inn i, der det nesten ikke finnes en eneste handling som ikke påvirker miljøet på en negativ måte: «Jeg glor på papiret. Sånt papir som det produseres enorme mengder av for at folk skal tørke snørr og tårer og skitne fingre. I stedet kunne de brukt en klut, en som man kan skylle etterpå. Legger man den i vaskemaskinen, forurenser vaskemiddelet vannet, og maskinen bruker masse strøm og vann». Vi får også høre om plastrevolusjonen i Afrika, og hvor forurensende elbilbatterier er. Det er et komplekst problem, og ingen enkle løsninger.

Henriks sjarmerende evne til å se det beste i ting gjør at alvoret aldri blir for påtrengende. For Henrik handler det om innstilling, for eksempel er det fine med juling at man slipper å fortelle storebroren sin at man kanskje bare har ett år igjen å leve. Og det fine med å kanskje bare ha ett år igjen å leve, er at man kan slutte på skolen, og heller fokusere på å redde verden på fulltid. Vi skal helt ut i okkupasjon av Stortinget før Henrik har fått sagt sitt.

Troverdig utvikling

Det er imponerende hvordan Svingen i en så handlingsmettet bok som dette klarer å skape en hovedperson som går gjennom en troverdig utvikling. Sykdommen vil han verken tenke på eller snakke om. Det nærmest maniske miljøengasjementet hans er ekte, men samtidig en måte å holde tankene om sykdommen borte på. Gjennom smådrypp forstår vi at han også trenger noen pauser. Disse pausene tilbringer han i en eng, hvor det bare er ham selv og naturen. De småglimtene av ro her viser på en effektiv måte hvorfor det er så viktig å ta vare på naturen. Det blir ikke blir uttalt med ord, men gjennom det vi forestiller oss at Henrik føler der: «Hadde jeg hatt bedre tid skulle jeg ligget her hver dag. Mobilen dirrer i lomma. Dårlig samvittighet svømmer rundt i hjernemassen. Heldigvis setter en marihøne seg på nesa mi. Bare bli liggende, sier marihøna. For står du opp nå blir det bare rot.»

Og det blir rot, men det blir også orden. Noen vil kanskje synes slutten er litt for ordentlig. Hvordan ville vi lest en annen spenningsroman som på baksiden fortalte at den handlet om «den største og villeste redningsaksjonen noensinne», men hvor alt hovedpersonen oppnådde var å skape større engasjement omkring redningsaksjonen? «Miljøet på kloden», som Henrik setter seg fore å redde, er ikke tettere på å bli reddet når historien slutter.

I motsetning til konflikten i de fleste andre spenningsromaner for barn, er det vanskelig å finne en god og ordentlig løsning på klimaproblemet. På 200–300 sider kan de største mysterier oppklares, tapte ting finnes igjen, den utkåredes hjerte vinnes og mobbing kan hevnes, men klimakrisen kan ikke løses, i hvert fall ikke sånn helt på ordentlig, hvis forfatteren ønsker at det skal være en relativt realistisk roman. Når Arne Svingen likevel lykkes så godt med sitt prosjekt, er det fordi han lar hovedpersonen gå gjennom en forandringsprosess som gjør at måten boken slutter på, føles naturlig, sannsynlig og faktisk veldig fin.