Klimatoppmøtet i dyreskogen

Dyr som må flykte fra menneskenes herjinger har vært et tilbakevendende tema i populærkulturen siden miljøbevegelsen for alvor fikk fart på seg på 1960-tallet. Kanskje vokste du opp med Flukten fra dyreskogen på barne-tv, eller tilhører en av de mange generasjonene som leste Richard Adams’ Veien til Watership Down fra 1973 (også kjent som boken Tolkien ville skrevet om han hadde vært mer glad i kaniner).

Zeshan Shakar er forfatteren bak Tante Ulrikkes vei (2017), Gul bok (2020) og De kaller meg ulven (2022), bøker om klassereise og erfaringene til barn av første generasjons innvandrere. Dyretjernet er den første boken hans for yngre lesere, og er en fabel om de vanskelige samtalene, selvbedraget og frykten man kan oppleve før man må legge ut på flukt. Ikke umiddelbare tema for en barnebok, tenker man kanskje, og Shakar presenterer ikke nødvendigvis mange gode motargumenter i løpet av disse sidene.

Samtidsfabel

Vår helt er det lille pinnsvinet som hver dag går ned til tjernet i skogen for å drikke sammen med de andre dyrene i skogen. Vennen hennes, Grevlingen, er et av de eldste dyrene og husker hvordan ting var før. Tiuren er betatt av seg selv og speiler seg i vannet. Det forsiktige dådyrparet har en liten kalv. Elgen er kongen, sendrektig men sterk. Livet er godt.

Men det er forandringer på vei. Vannstanden i tjernet synker. Solnedgangene blir mer dramatiske og fargerike. Ravnene forteller at en skogbrann er på vei mot tjernet.

Richard Adams insisterte på at Veien til Watership Down bare var en historie om kaniner, og ikke ment som noen slags allegori eller lignelse. Shakar er like tydelig på at Dyretjernet er en fabel som skal forstås som en historie om vår verden:

Ravnene kommer flygende med sine fagfellevurderte vitenskapelige metoder (selv om de gjerne bare skulle snakket med andre ravner og sluppet å formidle funnene sine); Dyrene samles for å bestemme seg for hva de skal gjøre med vannstanden i tjernet, og kaller de det for et Toppmøte; når endringer først skal gjøres, vil alle ha unntak for seg, men det går greit å forplikte seg bare forpliktelsene er vage nok.

Det har jo vært ille før, og det ordnet seg da også, gjorde det ikke? Og er det tross alt noe vi kan gjøre uansett?

Stillstand ved vann

Illustrasjonene til Hedda Kverndalen har mye høststemning i seg, noe som passer til den elegiske tonen i historien. Bakgrunnene er uskarpe, fargene er holdt i varme jordtoner – det er trist og pent om hverandre. Dyretjernet er ikke gjennomillustrert, men teksten er brutt opp av flere helsider og mange små illustrasjoner gjennom boken.

En av utfordringene både for illustratøren og for leseren er at det ikke hender så mye. Ved å la flukten foregå først mot slutten av boken, legger Shakar hovedvekten av historien på det psykologiske spillet både individuelt og dyrene imellom; De debatterer om verdenen deres faktisk er i endring, om de virkelig er i fare, og hvorvidt ting ikke bare kommer til å ordne seg slik som de har gjort før. Der boken gir lite av spenningen som hører med i et godt eventyr, inngir den mer av den sjelelige trøttheten som så lett følger med klimadebatten («Det snør! Hva sier du NÅ om global oppvarming, hæh?»).

Slik fanger boken godt den fjetrende tvilen når man blir tvunget til å ta dramatiske avgjørelser uten å ha nok informasjon. Det speiler ikke bare klimadebatten her hjemme, men enda mer spesifikt situasjonen til klimaflyktninger verden over. Det er ingen lett avgjørelse å forlate alt du kjenner med mindre jorden brenner under føttene dine.

Virkelighetsnært

Dyrene klarer ikke å forenes mot den langsomme, vage katastrofen i det at tjernet tørker ut, men når flammene kommer er det ingenting å krangle om lenger. Noen blir igjen, resten flykter sammen.

Som leser har jeg følt på mye ubehag underveis. Jeg er glad når dyrene kommer frem til en skog hvor man kanskje gjør ting annerledes enn hjemme, men hvor de likevel kan føle seg trygge. Men jeg er likevel i tvil om dette er en fortelling som kler barnebokformatet.

Kanskje koker det ned til dette: Det er en fabel hvor ting er frustrerende, hvor diskusjonene står i stampe og hvor alt virker håpløst. Og jeg trenger ingen fabel for å få øynene opp for den virkeligheten.