Klokskap og smittende optimisme

Programleder og forfatter Vera Micaelsen døde av kreft 28. oktober i fjor, bare 43 år gammel. Innen hun tok farvel, valgte hun, i samarbeid med forlagsredaksjonen, ut høydepunkter fra årene som spaltist i Aftenposten Junior under vignetten «Spør Vera». Det kjennes ikke tilfeldig at utvalget avslutter med svaret til en som nylig har opplevd et dødsfall: «Det gjør vondt å sørge, og det er helt naturlig å grue seg for døden (…) sakte, men sikkert tar sorgen og bekymringene mindre plass, selv om de alltid kommer til å være der. Det er sånn det er å være menneske.»

Klara klok-tradisjonen

Å gi livsråd til leserne har lang tradisjon. «Klara klok» hadde sin opprinnelse i Alle Kvinners Blad på 1940-tallet i regi av Aagot Natvig Honne. I 1984 starta Simon Flem Devold et alternativ for barn med spalta «På skråss» i Aftenposten og A-magasinet. I løpet av 28 år etablerte han seg der som et uoffisielt barneombud og skrev seg inn i kulturhistorien som norske barns viktigste talerør. Oppvisningene hans i empati demonstrerte for alle hvordan man tar barn og deres problemer, synspunkter og følelser på det dypeste alvor. Slik vant han tillit også hos barn som hadde få grunner til å stole på voksne. 83 år gammel la han opp, også han uhelbredelig kreftsyk. Inn kom Vera Micaelsen med spalta «Spør Vera» i Aftenposten Junior i 2012.

Mens Simon også kunne gjøre oppmerksom på ganske tragiske og spesielle skjebner – for eksempel henvendelser fra dødssyke barn – valgte Vera konsekvent ut spørsmål som angår mange. Trine + Kim designstudio krydrer boksidene forsiktig med figurer som konkretiserer temaene nesten like enkelt som piktogrammene på flyplasser. Det bidrar til å gjøre dem hverdagslige og allmenngyldige. Både tekst og illustrasjoner forsikrer spørsmålsstillerne om at de er helt normale selv om de skulle kjenne seg aldri så alene med sine problemer. Godt avstemte farger under ryddige vignetter innbyr til kapitler om blant annet familien, forelskelse, skolen og vennskap. Designerne har gjort rett i å stole på at spørsmål og svar holder intensiteten oppe uten en layout som maser om oppmerksomhet.

Til tross for den lange tradisjonen spalta hviler på, leser jeg Spør Vera som moderne sørvisjournalistikk, altså en variant av «TV2 hjelper deg». Det begynte med opprøret mot Vietnamkrigen. Utover 80-tallet vokste sørvisjournalistikken i takt med en stadig stigende skepsis til autoriteter. Allerede i «På skråss» kommer det tydelig fram i Simons svar at mor, far og læreren din ikke nødvendigvis vet hva som er best for deg. Sørvisjournalisten skal hjelpe deg å bestemme selv. Ifølge medieforskerne Martin Eide og Graham Knight er en slik journalist dels din likeverdige, dels profesjonell ekspert og dels markedsfører.

Vera som venn

Vera viser at hun forstår deg. Hun anerkjenner problemet og er rask til å gi beskjed dersom hun kjenner seg igjen: «Jeg skjønner godt at du er redd for hunder, det er jeg også.» Eller: «Min erfaring er at det er gøy å være rar. Det har gitt meg et godt og interessant liv.» Den som våger å være åpen, skaper nærhet. Vera innrømmer svake sider, særlig at hun langt fra har vært noen perfekt mor: «Noen ganger blir jeg også så sint at jeg skriker og roper, og da vet jeg at jeg skremmer barna mine. Men det er ikke noen god løsning, og jeg angrer veldig hver eneste gang.» Slik vinner hun lesernes tillit – ganske likt en blogger. Det er både smart og modig å bygge troverdigheten sin som rådgiver på at hun er like feilbarlig som andre. Veras råd blir lettere å stole på fordi hun posisjonerer seg som likeverdig og snakker med barna heller enn til dem. Hun framstår som en venn som vil deg vel og avslutter alltid med et ønske om at det skal gå bra for deg.

Vera som ekspert

Vera har en mer vitenskapelig tilnærming enn Simon. Hun henter sin ekspertise blant annet fra kognitiv terapi: «Du kan trene på å ikke bli så redd [for hunder]. (…) Kanskje du tør å stå stille i tre sekunder før du løper første gang, og neste gang klarer du kanskje fem sekunder.» Hun anbefaler gjerne rollespill: «Øv på hverandre. Lat som en av dere er gutten som sier grisete ting, så må den andre øve på å si ifra.» Hun refererer fra hormonforskning for eksempel når hun skriver om hvordan trøst gjør kroppen glad: «Det er derfor det hjelper å holde noen i hånda hvis vi gruer oss, eller vi blir mindre triste når vi får en klem». Og hun er fullt innforstått med den moderne oppdragelsens idé om å være i følelsene sine heller enn å skyve dem unna. Når hun lekser opp barns rettigheter, er hun deres advokat: «Alle barn skal være trygge på skolen, de skal ikke være redde.» Når hun henter fra egen erfaring, er ekspertisen på sitt minst overbevisende: «Jeg har flyttet mange ganger, og selv om jeg gruer meg, får jeg alltid nye venner. Det skjer bestandig fine ting, for heldigvis er det hyggelige folk overalt.»

Vera som markedsfører

Optimismen kan i blant virke i overkant naiv, men den er genuin: «Du kommer til å få mange nye venner gjennom livet, i perioder kan det være litt vanskelig, men jeg lover at det ordner seg.» Denne troen på heldige utfall gir Veras råd vind i seilene. Som livsholdning bidrar optimismen ikke bare til å markedsføre rådene og Vera som rådgiver, det er som om Vera promoterer livet selv. Ja, det er urettferdig. Ja, det kan være vanskelig. Desto viktigere å begynne å øve seg med én gang: «Tenk hvor nyttig det er å mestre noe du er redd for – det har du bruk for resten av livet.» Målet hennes er å utstyre leserne med ferdigheter som sikrer dem så gode liv som mulig.

Det kompetente barnet

De typiske spørsmålsstillerne er en jente på 10 og en gutt på 12 år. De blir i hvert fall ikke undervurdert. 10-åringen som er redd for læreren, får følgende råd: «Det er kjempevanskelig å si ifra til voksne mennesker, men det er veldig viktig å gjøre det likevel. Du må ta ansvar for at du har det bra.» Noen sider senere minner hun riktig nok om at det er de voksnes ansvar å passe på at du er trygg på skolen. Men hun henvender seg til leserne i overbevisning om at de klarer mer enn de tror. 10-åringen som er usikker på sin seksuelle legning, råder hun til å gå på biblioteket for å spørre etter bøker som handler om homofili. Som om å be om en slik bok er den enkleste oppgave i verden.

Det trekker derimot ned at Vera ser ut til å ta for gitt at leserne bor i relativt tettbygde strøk – for eksempel med tilgjengelig bibliotek. En annen uvane er stadig å henvise til «foreldrene dine». Blant mindretallet hun da ekskluderer, fins trolig dem som aller mest kan trenge råd og omtanke. Det hadde vært mer inkluderende å bruke en formulering av typen «de voksne der hjemme».

Vera som sitatmaskin

Etter å ha lest et par årganger av «Spør Vera» i Aftenposten Junior, er jeg stort sett enig i at vi her har å gjøre med Vera på sitt beste. Enda bedre blir det av at aviskvaliteten er heva et hakk med et forsiktig redigeringsarbeid som forsvarer plassen mellom stive permer. Jeg tviler strengt tatt ikke på at leserne er i stand til å hente ut gullkorn fra disse tekstene selv. Likevel synes jeg det er skuffende at ikke designerne har gjort jobben for oss ved å utheve de beste sitatene. Min favoritt lyder: «Du må øve på teite ting for å bli god på livet.»