Klokt om kjønn og identitet

Jessica Loves debutbok Julián is a Mermaid gjorde braksuksess da den kom ut i USA i 2018. Nå foreligger den i norsk oversettelse. I forlagets pressemelding står det at boka er blitt et fenomen i LHBT-miljøer (LHBT= lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), og at den har vunnet en rekke høythengende priser, blant annet Bologna Ragazzi Award. Love er utdannet som illustratør og skuespiller og bor i Brooklyn.

En gutt som vil pynte seg  

Historien handler om den lille gutten Julian som er på vei hjem fra svømmehallen sammen med bestemoren sin, Besta. På T-banen blir han betatt av tre damer med havfrue-kostymer. Han begynner å fantasere om at han svømmer i vannet som vakker havfrue. Vel hjemme i Bestas leilighet får Julian en idé. Mens Besta er på badet, kler han seg ut som en havfrue; han sminker seg med Bestas sminke og pynter seg med blondegardiner og blomster. Besta tar ham på fersken, men i stedet for å irettesette ham, hjelper hun ham med kostymet og tar ham med ut til en storslått feiring med andre som også har kledd seg ut. Her fins flere havfruer, og de går i en parade ved stranda.

Det er ikke hver dag jeg leser en bildebok som setter identitet og uttrykk knyttet til kjønn på dagsorden. De leserne boka er beregnet på, er for unge til å forstå kompliserte voksenbegreper. Likeså Julian. Men han vet at han vil være en havfrue. Hvordan han vil komme til å definere seg selv senere i livet, er helt åpent.

For oss norske lesere er det ikke bare temaet som gjør boka til noe sjeldent. Love er en dyktig illustratør, med en ganske klassisk tegnestil. Men omgivelsene hun skildrer føles eksotiske: Gatebildet er fylt av liv, farger og latter – og handlingen foregår i en veldig stor by (sannsynligvis New York). Dessuten er det visst varmt, damene står og henger på gatehjørnene i badedrakter, har store øreringer og drikker milkshake mens de ser enormt kule ut. Besta er en stor, feminin dame; hun er trygg, selvstendig – og beintøff. Hun er diger nok til å beskytte lille, tynne Julian. Paraden på slutten av fortellingen er sannsynligvis inspirert av den årlige Coney Island Mermaid Parade. Selv om det også i Norge arrangeres Pride-parader, så når det ikke helt opp til den eventyrlige kostymeparaden skildret i boka.

Det kritiske vendepunktet

Boka leses først og fremst ut fra illustrasjonene. Teksten er kort, stort sett i form av små replikker. Love briljerer med sine treffende ansikts- og kroppsuttrykk. Til enhver tid kan vi «lese» Julians og Bestas indre. Idet bestemor kommer ut fra badet og overrasker Julian i sin kostymelek, ser vi at Bestas ansikt får noe morskt – samtidig perplekst over seg, mens Julian liksom stivner i en teatralsk posisjon.

Så forsvinner Besta, og Julian står alene igjen. Han ser engstelig og litt skamfull ut. Leserne er usikre på om Besta er skuffet fordi han har drevet med (såkalte) jenteaktiviteter, om hun er sint fordi han har revet ned stuegardinene og ødelagt potteplantene – eller om hun bare måtte gå for seg selv for å tenke. Her dirrer det av forventning. Vil Besta påføre ham skam for resten av livet? På de neste bildene, begynner han å se seg kritisk i det samme speilet som han nettopp hadde beundret seg selv i …

Heldigvis er Besta en klok voksenperson: Hun innser at denne stunden, der Julian har funnet ut noe om sin egen personlighet, er hellig – og hvordan hun reagerer vil være avgjørende for hans selvfølelse. Hun velger å anerkjenne ham ved å gi ham et rosa perlekjede som supplerer kostymet. Hun legger altså noe til – i stedet for å trekke noe fra. Så tar hun ham med ut på gatene, fører ham til «hans folk». Rett borti gata arrangeres nemlig en festlig parade for havfruer og andre som liker å kle seg ut. Det kan kanskje føles lite troverdig i historien at det tilfeldigvis fantes en slik parade akkurat da. Men jeg leser det som at forfatteren vil si: Du er ikke alene. Og dine likesinnede er kanskje ikke så langt unna som du tror.

Lys fra mørke

En dreven kunstmaler vet at for å få fram lyset, må man starte med mørket. Jessica Love har malt med dekkende vannmaling på brune tegneark. Dermed får hun de lyse fargene til virkelig å gløde. Jeg opplever at maleteknikken også kan fungere som en metafor på noen følelser som ble vekket i meg som leser. For kanskje er det slik at den gleden Julian kjenner på slutten, skinner så sterkt fordi det som ligger i ham potensielt har en mørk bunn? Dessverre er det jo ikke slik i realiteten, at alle besteforeldre – eller foreldre – er like open-minded som Besta. Ikke alle vet hvordan de skal møte det, hvis en gutt vil kle seg i «jenteklær», eller en jente vil gjøre «gutteting».

Derfor berører det muligens litt ekstra å se det lyset som oppstår i Julian når han både blir sett, anerkjent og til og med feiret. Han stråler der han går hånd i hånd med Besta ute på gata – i havfruekostymet sitt, og han gir seg hen når han får danse sammen med andre som ham. Et annet og mindre hyggelig utfall på historien ligger faretruende nært. Love feirer noe som så lett kunne ha blitt feiet under teppet.

Boka har sjarm, den er lett å lese og lett å like. De minste vil glede seg over en historie om en gutt som liker å kle seg ut – ikke noe rart med det, vel? Boka leder likevel eldre lesere inn i nye og større rom, og åpner perspektivene. Julian og Besta badet først i et innendørs-basseng; avslutningsvis går de i en parade ved stranden, og det er hav rundt dem så langt øyet kan se. Denne utviklingen – fra basseng til hav – er et fint bilde på hvordan våre indre rom utvider seg når vi tør å åpne nye dører.