Kloster, Gunvor: Vi må hente apekatten

Akkurat passe skummel

Barnebokminne av  Lene Ask, tegneserieskaper og illustratør

Jeg var veldig pysete som barn. Jeg torde aldri å klatre i trær, rope høyt eller være med gutter. Aller helst ville jeg være inne og leke med dukker eller lese. Men jeg var ganske pysete i leseveien også. Bøkene kunne ikke handle om krig eller uvær, jeg ble redd hvis ikke alle hadde det bra. Jeg husker ett unntak: Vi må hente apekatten av Gunvor Kloster. Den handler om Inga og Lisbet, to søsken som ror ut i en liten rød plastbåt for å hente apekatten som Lisbet har glemt hos morfar. Faren er ute og fisker og moren er på sykehuset i byen med den syke lillesøsteren deres. Det er ingen som vet at de har lagt ut på tur. Det går fint til å begynne med. Inga ror lett og Lisbet samler på alt mulig som flyter i sjøen: En taustump, et Donaldblad og et spann uten hank. Men så skifter været og sjøen blir brå. Plastbåten er altfor lett, og båten kommer ut av kurs selv om de ror alt de kan. Inga og Lisbet klarer til slutt å få båten i land på en øde øy på andre siden av sundet. Mørket faller på og de skjønner at de må overnatte ute. Nå kommer alle tingene som Lisbet har funnet til stor hjelp. De to søstrene samler sammen lyng de kan sove på, de spiser nyper og bjørnebær til kvelds og sover under et saueskinn som Lisbet hadde med. De ligger tett inntil og trøster hverandre. Morgenen etter er sjøen blitt stille og de kommer seg endelig til morfar. Der får de egg og flesk og sovner i en varm og myk seng.

Denne boka var akkurat passe skummel og alt gikk jo bra til slutt. Jeg beundret disse jentene som var så mye modigere enn meg og skulle nok ønske at jeg var mer som dem. Det jeg husker aller best fra boka er beskrivelsen av strikkegenseren som Lisbet har på seg. Hun har arvet den av Inga. Det er moren deres som har strikket den, men hun har glemt en maske i mønsteret slik at ett av reinsdyrene bare har tre føtter. Det syntes jeg var så rart. Hvis min mor strikket feil, rekket hun alltid opp igjen arbeidet selv om hun måtte strikke nesten hele genseren på ny. I dag er jeg veldig glad i både strikkegensere og nyper, og det tror jeg er Gunvor Kloster sin skyld.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av illustrasjonen. Den fins i deres samling.