Tittel: Familien Brattbakk
Tekst: Julia Kahrs
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2022
Antall sider: 256

Knaker i sammenføyningene

Familien Brattbakk byr på en sjarmoffensiv det er umulig å motstå. Men plottet er ikke skikkelig gjennomarbeidet.

Hvem har vel ikke på et eller annet tidspunkt i livet mistenkt sine foreldre for å være aliens? Eller i det minste at man er adoptert, og derfor ikke deler så mye som ett gen med de merkelige skapningene man bor sammen med? Denne klassiske barnefantasien er rammen når Julia Kahrs har skrevet sin femte barnebok, Familien Brattbakk. Boken har mottatt strålende kritikker og gikk sågar hen og vant den gjeve Brageprisen. Men det er på ingen måte en feilfri bok.

Aller først: Hvem er så denne familien Brattbakk som har gitt navn til romanen? Leseren følger Sam, som er bokens forteller og jeg-person. Hun er familiens yngste medlem, med to eldre brødre og en alenemor. Far, som det ofte refereres til med varme, døde som følge av en bilulykke. Leseren forstår at denne bilulykken har vært avgjørende for familiens historie og hvordan de er blitt som de er blitt: «Bilulykken tok nesten knekken på hele Brattbakk-familien. Men ingen av oss døde, ikke da, vi ble bare en gjeng med krøplinger og måtte halte oss videre gjennom hverdagene. Pappa pleide å si at vi nesten ble født på nytt den dagen.»

Brygger opp til storm

Det er lett for leseren å bli glad i denne skakke og rare familien. Leseren møter dem midt i en krise. Sam blir grovt mobbet, og mor Brattbakk bestemmer at familien har fått nok, og skal flytte til Gørja for å starte på nytt. Gørja er et lite sted som er kjent for sine sjeldne, men voldsomme høststormer. Der er det også helt spesielle elektromagnetiske forhold og et magnesiumholdig jordsmonn. Etter hvert blir både Sam og leseren kjent med Gørjas litt mindre hyggelige historie: Hver høststorm har det forsvunnet barn som aldri blir sett igjen. Og akkurat idet familien Brattbakk ankommer stedet, brygger det opp til uvær igjen…

Dette overhengende uværet er et godt og effektivt grep. Det driver handlingen fremover, og skaper en egen stemning av uhygge gjennom sidene. Leseren forestiller seg en konstant knaking og trekk i det gamle huset familien har bosatt seg i. Hver gang de åpner døren ut til verden, får de naturkreftene slengt i ansiktet. Og etter hvert som uhyggen øker på innsiden av husveggene, tiltar også stormen på utsiden. Like etter ankomst får nemlig Sam det for seg at moren er kannibal, og har planer om å spise henne.

Søkt mistanke

Her er vi kommet til min største innvending mot boken. I enda større grad enn stormen, er det kannibal-plottet som driver handlingen. Sam er mer redd for å bli drept av moren enn av stormen, for å si det enkelt. Det er forståelig at tanken på å bli spist av sin egen mor er mer forstyrrende enn å fryse i hjel. Men er det mer sannsynlig? Sam ser ut til å mene det, uten at det nødvendigvis smitter over på leseren. Denne overgangen, fra å se på sin mor som mor til en blodtørstig barnespiser, er vanskelig å henge med på. Mistanken underbygges riktig nok med at moren ønsker å fete opp Sam, siden hun er så liten og spinkel. Hun må spise mer fet mat, veies jevnlig og trene for å bygge muskler. Men at dette tolkes som tegn på kannibalisme, fremfor en del av en allerede etablert eksentrisitet, fremstår som lite troverdig. Det er i forkant ingen hint om at Sam tror moren er en ond psykopat. Tvert imot. Hun virker omsorgsfull, om enn en smule overbeskyttende. Leseren står fritt til å finne alternative forklaringer på morens atferd, selvfølgelig, men vi må tro på at Sam tror på det. Men det virker søkt.

Siden mistanken om morens kannibalisme og drapsplaner er hovedplottet, er denne bristen sentral for helhetsvurderingen av boken. Man kunne kanskje innvende at det gir liten mening å snakke om troverdighet i en bok som uansett sprenger rammene for virkeligheten. Dette er ikke en realistisk roman, og her finner man både romvesener og UFO-er. Saken er at litterær kvalitet krever at boken er tro mot sin egen logikk. Og Familien Brattbakk er for inkonsekvent og omtrentlig i plottbyggingen. I takketalen på Brageprisutdelingen nevnte Julia Kahrs tegneserien Tommy og Tigeren som inspirasjonskilde i skrivingen. Det kan man nok se i boken. Alle Tommy og Tigeren-fans kjenner de alternative universene som spinner rundt i Tommys hode. Her finner vi både romfart, aliens og vrengebilder av foreldrene. Plottet i Familien Brattbakk ville sklidd rett inn i denne serien. Forskjellen er at både Tommy og leseren vet at det nettopp er en fantasi. Mens Sam opplever dødstrusselen som helt reell.

Sviktende logikk

Det er andre ting som skurrer i plottet. Bokens nåtid er høsten 2012. Den fatale bilulykken fant sted desember 2003, altså ca. ni år tilbake i tid. Sams eldste bror, Gabriel, er 13 år. Sam selv er ti, snart 11. Det betyr at eldste barn var fire og yngste et drøyt år da bilulykken fant sted. Sam sier flere ganger at hun og brødrene husker lite fra ulykken, eller tiden før. Og begrunner det med at de fikk et slag mot «hippocampus, som mamma sa, og […] jeg lånte en bok om hjernen på biblioteket. Der stod det ganske riktig at langtidsminnet kunne bli ødelagt etter slag mot hjernen». For at plottet i boken skal gå opp, kan ganske riktig ikke barna huske noe fra tiden før ulykken, den får vi først servert til sist. Men jeg blir sittende og tenke: Har en ettåring egentlig et langtidsminne som kan gå tapt? Hvorfor bruke tid på å forklare akkurat denne biten? Og med en forklaring som gir lite mening? Er ikke tidslinjen i historien skikkelig gjennomarbeidet? Det finnes flere slike pussigheter. Et lårbein som blir oppdaget i hagen til huset i Gørja blir bortforklart med å tilhøre en røyskatt. Men når sannheten om huset kommer for en dag, antydes det at det kan ha tilhørt et av de forsvunne barna, Inger Fuglemyr. Hæ? Jeg blar meg bakover og ser, jo, hun var jo ti år da hun forsvant. Lårbeinet til en røyskatt og til en tiåring må jo se ganske ulike ut, eller? Eller finnes det andre bein på tiåringen som ser ut som lårbeinet til en røyskatt? Jeg blir sittende og gruble, uten at jeg tror det er intensjonen til forfatteren.

Til sist er det forhold som ikke henger sammen på setningsnivå. Boken er rost for sin originalitet og absurdisme. Men noen bilder og uttrykk er unike på en mindre vellykket måte. Et eksempel er når Sam skal hjelpe sin mor ut av det vi har forstått er en menneske-forkledning: «Jeg grep tak i glidelåsen og den raslet seigt idet jeg dro den nedover.» At noe rasler seigt er et originalt bilde, men funker det? Eller er det at noe er seigt og at det rasler uforenelig? Jeg mener det siste.

Helsprøtt og absurd

Oppsummert er entusiasmen over originalitet og fortellerglede hos både kritikere og anmeldere forståelig. Boken er sjarmerende. Det er gøy med bøker som tillater seg å være helsprø og absurde, og at dette kan tas videre i prosa til litt større barn, og ikke utelukkende eksistere i bildebøker og tegneserier. Samtidig setter romansjangeren noen krav til teksten som Familien Brattbakk ikke oppfyller. Den indre logikken i teksten og plottbyggingen tåler ikke å ettergås i sømmene.

 



Skrevet av:

Kommentarer