Knapt så vellykket om Bergensbegrep

Trebla Forlag er et nyetablert forlag, hvis første utgivelse er bildeboka Magdalon Månebedotten, skrevet av Kent Amundsen og illustrert av Mari Kvale – begge debutanter. Boka tar utgangspunkt i Bergensbegrepet «månebedotten» – et synonym for «overrasket».

I Magdalon Månebedotten møter vi Magdalon, som en natt finner moren sin hengende i en lysekrone. Moren sier at han ser månebedotten ut, og forklarer, når Magdalon spør hva dét betyr, at når man er månebedotten, får man «åpne øyne» og «stor, åpen munn», og at man da ser ut som man har falt ned fra månen. Det gjør at Magdalon vil finne ut om man faktisk kan falle ned fra månen. Morgenen etter reiser han derfor til månen i et magisk romskip. Han klarer ikke falle ned fra den, men møter i stedet noen rare vesener, «månebedotter», som alle sammen har åpne øyne og store, åpne munner, og ikke kan si annet enn «Moonimo». Men én av månebedottene ligner ikke de andre, og Magdalon forstår at det er fordi den aldri har blitt overrasket før. Dét hjelper Magdalon den med, før han reiser hjem igjen. Moren tror ikke på ham når han forteller hvor han har vært, inntil en stein Magdalon sparket ned fra månen, lander i hodet hennes. Og da er det plutselig hun som ser månebedotten ut.

Forvirrende begrepsundersøkelse

Magdalon Månebedotten er en begrepsundersøkelse i bildeboksform. Dessverre lykkes ikke boka i å holde et klart søkelys på hva som egentlig er kjernen i fortellingen og hva den vil si. Når Magdalon innledningsvis vil vite hva begrepet betyr, får han vite at når man er månebedotten, ser man ut som om man har falt ned fra månen, men han får ikke vite at dét er synonymt med å se overrasket ut. Det forstår han av seg selv. At han får presentert et begrep, får en upresis forklaring og det fører til at han vil vite om det egentlig er mulig å falle ned fra månen, er en litt underlig dreining; å prøve å falle ned fra månen har ikke en direkte sammenheng med ordet månebedotten, men blir en subtil skjevvridning av den undersøkelsen boka legger opp til. At Magdalon så heller ikke klarer å falle ned fra månen, men i stedet møter noen vesener han forstår er «månebedotter», og da substantivet månebedott, og ikke adjektivet, er også litt søkt, og det virker litt for «beleilig» at morens uklare svar gjør at han reiser til månen, slik at månebedottene kan presenteres. Hvis ikke begrepet først var presentert som et adjektiv Magdalon ikke kjente til, ville det vært en morsom løsning å presentere begrepet gjennom små månebedotter, men når de først introduseres senere, fungerer det mindre godt.

Sjangerproblemer og språklige upresisheter

Magdalon flyr til månen i et romskip, men klarer ikke falle ned fra den. Han klarer derimot å sparke ned en stein som lander i morens hode, og han kan også fly ned igjen når han vil. Hvorfor noe er mulig på magisk vis og andre ting ikke er det, gjør det uklart hvilke lover som gjelder i Magdalons univers. Det virker litt inkonsekvent at så ulike regler for hva som er mulig og ikke mulig gjelder, spesielt når det ikke er andre åpenbare grunner til at Magdalon f.eks. ikke skulle klare å falle ned fra månen, annet enn at det driver plottet fremover. Hvis reisen til månen var en drøm, ville det vært mer forståelig at det ikke fantes en tydelig konsekvens i magiske muligheter, men det fremgår av historien at det ikke er en drøm.

Teksten lider under en del korrekturfeil og språklige upresisheter. Fortellerteknisk er det også litt forstyrrende at fortellerperspektivet ikke er konsekvent. Den allvitende fortelleren holder seg tro mot Magdalons perspektiv inntil man i et enkelt avsnitt er inne i hodet på en månebedott. Skiftet er forvirrende. At en allvitende forteller kan informere om hva månebedottenes ord «moonimo» betyr, uten at Magdalon egentlig har forutsetninger for å vite det, er også merkelig. Det er muligvis ikke noe barnelesere vil hefte seg ved, men som voksenleser er det forstyrrende elementer som enkelt kunne vært ryddet opp i.

Illustrasjoner som bakgrunnsteppe

Mari Kvales illustrasjoner er enkle og fine, litt karikerte i sitt utrykk og stort sett i duse, varme farger konstrastert av svart. Spesielt forsideillustrasjonen er fin, og både mild og dyster i sitt uttrykk. Påfallende er at flere av illustrasjonene skiller seg fra hverandre ved å ha helt forskjellig strek og uttrykk; mens noen av illustrasjonene mimer naivistiske barnetegninger, er andre illustrasjoner mer detaljerte og med høyere teknisk ambisjon. Kvale er en dyktig tegner og illustrasjonene som fungerer best er klart de sistnevnte, som gjerne kunne fylt oppslagene i større grad. At mange av illustrasjonene tar lite plass på de hvite sidene, kombinert med at de er forholdsvis enkle og repeterende – for eksempel viser hele fem oppslag Magdalon og månebedotter på en sort månegrunn – gjør at helhetsinntrykket rent visuelt blir for spinkelt. Jeg tror boka ville være tjent med at Kvale utnyttet det visuelle spillerommet mer, så ikke teksten fikk dominere så mye på sidene, og at illustrasjonene også hadde en mer aktiv formidlingsrolle. Nå tilfører de ikke handlingen så mye annet enn å være et bakgrunnsteppe til historien.

Høytlesningsmuligheter

Selv om helhetsinntrykket av Trebla Forlags første utgivelse ikke overbeviser, tror jeg allikevel mange Bergens- og vestlandsbarn og deres foreldre vil la seg engasjere og more av å lese en bok om dette typiske Bergensuttrykket. Jeg tror bokas styrke ligger i høytlesningsmulighetene og den muntlige formidlingen av historien, og ikke så mye i den helhetlige og skjønnlitterære kvaliteten, der den skal sammenlignes med utgivelser fra større forlag, og hvor jeg tror Magdalon Månebedotten vil drukne litt i mengden av gode barnebøker med et større redaksjonelt apparat i ryggen.