Tittel: Knokkellabyrinten
Tekst: Rick Riordan
Oversetter: Torstein Bugge Høverstad
Forlag: Egmont
Årstall: 2009
Antall sider: 211

Originaltittel: The 39 Clues. The Maze of Bones
ISBN 703-16-50-44020-8

Knokkellabyrinten

KOMMERSIELT ELLER LITTERÆRT NYTT?

Når kapitalsterke krefter lanserer barnelitteratur, kan man lett se seg blind på dramatisk layout og glinsende spin-off-produkter.

Mediumlabyrint
Hva skal man egentlig omtale når det man sitter med ikke bare er bok nummer én i en serie på ti, men også en bunke tilhørende spillkort og et bokomslag som byr deg eller ber deg om ”les bøkene, samle kortene, spill spillet”? De første 211 sidene i dette omfattende bok-spillkort-internett-konseptet er nemlig omgitt av så store mengder paratekst at det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne og hvilken av tekstene som er den viktigste eller mest interessante. Velger man, som jeg gjør her, å fordype seg i boken, byr den trolig på nok utfordringer for en middels spenningssøkende leser.

De ti bøkene, samt fire ulike kortpakker, skal utgis på norsk mellom april 2009 og september 2010. Serieforlaget Egmont har, som kvalitetsmarkør, sikret seg Harry Potter- og bestselgeroversetteren Torstein Bugge Høverstad som oversetter av den første boken, og sannsynligvis også de neste ni. Sånn sett vil kanskje de norske oversettelsene få et mer enhetlig uttrykk enn de amerikanske originalspråkbøkene siden de blir skrevet av ulike bestselgende, som det heter, amerikanske forfattere.

Spenning og kunnskap
The 39 Clues-konseptet presenteres som noe nytt. Man må tro det nye er den ferdig tilrettelagte koblingen mellom bok, spillkort og internettspill. Som spenningslitteratur har i hvert fall den første boken mange kjente og mindre kjente slektninger. Typisk nok er det et foreldreløst søskenpar som er de snille, litt godtroende, men smarte og tilfeldig heldige hovedpersonene. Den beleste Amy på fjorten og den eksperimentglade og tallgode Dan på elleve tilhører den mektige Cahillslekten. Når mormoren dør, utgjør de ett av de syv lagene som tar mormorens utfordring om å følge sporene (The 39 Clues) ”til en hemmelighet som vil gjøre den eller dem som finner den til verdens mektigste, mest innflytelsesrike personer”. De trettini sporene er et kappløp om makt og om verden skal bestå eller ikke. Hva som definerer makt, synes i boken noe uklart. Er det kunnskap, er det slu ondskap, er det penger eller konsumorientert popularitet og berømmelse?

I den første boken er det første sporet knyttet til Benjamin Franklin, som ifølge boken også var en Cahill. Franklin-sport fører Amy og Dan, og alle de andre lagene, til Paris og til Paris’ berømte knokkelkatakomber. Både Franklin-grepet og Paris-grepet gjør boken til en delvis faglitterær, eller i hvert fall belærende, bok. Knokkellabyrinten er både en bok om en amerikansk multihelt og en bok om et geografisk nøkkelsted, et første stopp på mange unge amerikaneres Grand Tour (Europareisen). Det er fristende, men kanskje fordomsfullt, å mistenke The 39 Clues’ kobling mellom spenning, vitenskap (Franklin) og geografi å være særlig rettet mot amerikansk skole og kunnskapstenkning. School Library Journals vurdering kan tyde på det. De skriver at den virkelige skatten i boken ”er kanskje den historiske kunnskapen som ligger gjemt i fortellingen”. Forbindelsen mellom geografi og spenning finner vi også i mange populære norske barnebøker. Ikke minst i Bjørn Sortlands Kunstdetektivserie, men også i Arne Svingens påbegynte serie om globetrotteren Adrian. Brettspillet ”Skrik-mysteriet” er forøvrig et spin-off-produkt til Kunstdetektivbøkene.

Etter boken kommer filmen
I en av forlagets mange annonseinfotekster heter det at Dreamworks har kjøpt filmrettighetene og at Steven Spielberg kan være mannen som setter filmen på lerretet julen 2010. At boken egner seg for filmatisering, er det liten tvil om. Høydepunktene i sporjakten lar seg lett lese som et filmmanus og framkalles som en film for det indre øye:

    De fant en åpen dør og smatt inn i en stue. ”Vinduet!” sa Dan. Men et metallgitter var i ferd med å senke seg foran glasset og var allerede halvveis nede. Det var ikke tid til å tenke seg om. Dan treiv en byste av Napoleon fra salongbordet og kylte den gjennom glasset –KRASJ! Han hørte vaktene ute i gangen rope gjennom ulingen fra alarmen. Han sparket ut de glassbitene som stod igjen. ”Fort deg!” ropte han til Amy. Hun krabbet igjennom, og han fulgte etter og fikk akkurat med seg foten før metallgitteret møtte vinduskarmen.

Språk og spor
Det vil alltid kunne diskuteres om det er et minus ved konseptet at en bok som trolig vil finne flertallet av sine lesere i aldersgruppen 8 til 12 år, er koblet til et internettspill som utelukkende foregår på engelsk. Nå er det blitt vanlig å hevde at barn lett tilegner seg den nødvendige språkkunnskapen (les engelskkunnskapen) når de spiller på internett, men i et spill der spørsmål og språkpusling er en del av sporjakten, vil jeg tro at spillet kan bli for avansert for mange lesere.

I et slikt perspektiv er det derfor positivt at boken selv byr leserne på sporjakt, og da en jakt som kan løses med tall eller med det norske språket. En oppmerksom leser vil oppdage at fra side 129 til side 153 oppgis ikke de korrekte sidetall, men tall som kan virke tilfeldige. Noen sider mangler til og med sidetall. Tar man seg bryet med å notere tallene og gi hvert tall en bokstav (1=A osv.), kan man finne en slags hemmelig melding i de underlige sidetallene.

Bokserien må gjerne bli en lesersuksess og alle de som formidler litteratur til barn og unge har ingen grunn til å gjemme eller avvise boken, men man skal heller ikke se seg blind på ”det nye”. Kanskje kan en bok som dette sette leserne på sporet av andre spenningsbøker – gjerne av litterær kvalitet.



Skrevet av:
Kommentarer