KNUTE

Knute på livet

Jeg har tidligere hatt gleden av å anmelde Oddmund Hagen og Akin Duzakins prisbelønte trilogi om den vesle haregutten Klumpen; Over jordet, Rundt jordet og Bort frå jordet, (Samlaget, 1998, 2000 og 2003). Hagen/Duzakin er en vellykket kombinasjon av tekst og bilde. Hver ny utgivelse fra duoen er en gledelig begivenhet. KNUTE bekrefter det.

Historien er like enkel som den er komplisert, og vi settes inn i tema med en gang: Børre skal begynne på skolen. Den starter allerede neste uke. Børre kan sykle, men han kan ikke knyte skolissene sine, og det har far sagt at han må kunne før skolestart, ellers får han ikke den sykkelen han er lovet.

Bestevennen Lisa kan knyte lisser, men ikke Børre. Han har sko med borrelås, og er livredd for å bli ertet.

Gradvis avdekkes flere knuter i Børres liv. Far er lærer for de større elevene på skolen. Å være lærerbarn er ikke stas. Mor har flyttet, og far er sint på mor. De snakker ikke sammen. Børre snakker med mor på telefonen av og til, men han vet ikke hvor hun er. Far og Børre snakker heller ikke så mye. De smeller mer med dørene, men om kvelden stryker far Børre over håret når han tror Børre sover.

Psykologisk tekst

Oddmund Hagen er en dreven forfatter og kritiker. I 2007 kunne han se tilbake på 30 år som forfatter (han debuterte i 1977 med diktsamlingen «Kvardagar») og det feiret han med to utgivelser; romanen Vinterbarn, og bildeboka: KNUTE.

Stemning, sug og fortettet psykologisk spenning, er noe av det som karakteriserer voksenbøkene hans, skriver Anne Merethe Prinos i sin kritikk av Vinterbarn, (Aftenposten 4/2-2007). Det gjelder for denne boka også. Karakteristisk for Hagens romaner er også bruken av presens, og fortellinger fortalt i 1. person. Så også her.

Det er en (relativt) kort tekst, fortettet av stemning. Det handler om usikkerhet, savn, vennskap og håp.

Barnets problem med å knytte skolisser blir et bilde på det vanskelige, det som har gått i stykker og ikke er til å knytte sammen igjen: Moren som har reist, barndommen som er ved en korsvei – om en uke er han skolegutt. Børre prøver å spleise foreldrene, men faren vil ikke snakke med mor, ikke i telefonen, ikke ellers.

Telefonledninger og skolisser kveiler seg rundt i de fleste av Duzakins stemningsfulle illustrasjoner. Den innholdsrike og váre teksten til tross, bildene utfyller teksten ytterligere. Som i oppslaget der teksten forteller at mor har reist sin veg:
Far sitter med armene i kors ved middagsbordet, ansiktsuttrykket hans, gjennomgående i boken, er flatt, uten særlig mimikk. Karakteristika på depresjon, melankoli?

Skilsmisse
Far sitter i sokkelesten, over en av spisebordstolene ligger en bukse henslengt, Børre har en sokk på seg, og han står på stolen i bare boxsershorts. På bordet er middagen servert rett fra kjelen og stekepannen. Børres manglende sko står ved fars tallerken. Rundt omkring på bordet står det lekebiler. Mens far ser ut som om han kjeder seg, snakker Børre i telefonen. Telefonledningen slynger seg rundt bordet som en navlestreng som ender i en snakkeboble uten ord. I boblen er en silhuett av en kvinneskikkelse med kikkert i et mørkt skoglandskap. Her er det meste om sorg, savn, trass og en hverdag uten fast feste, fortalt uten ord.

Akin Duzakins bilder er lavmælte. Fargeholdningen er dempet, og situasjonene er hverdagslige. Allikevel dirrer bildene av innhold. Du kan lese historier ut av dem, historier som går utover teksten. Det har med detaljene å gjøre, som faren og Børres manglende blikkontakt med hverandre, lekene på middagsbordet, og en bukse slengt over en stol. Og det har med de runde, glatte ansiktene å gjøre. De er lukket inne i sine egne tanker. To personer under samme tak – uten synderlig kontakt. Forfatteren setter oss fra første linje rett inn i hovedpersonens situasjon:

«Eg har øvd og øvd og prøvd og prøvd, men fingrane er heilt bedøvd. Slik kjennest det når eg skal knyte skoa. Eg får det ikkje til.»

Teksten forteller om barns opplevelse av samlivsbrudd. Hvor stort og forvirrende det er. Om hjelpeløsheten. For Børre er mor bare borte. Han vet ikke engang om hun er i Norge. Borte er et vagt, forvirrende og stort begrep for ham. Like forvirrende er fars avvisning av kontakt. Er det meg han er sint på? funderer Børre.

Barnets selvbebreidelse kommer sterkere til uttrykk etter hvert. Det blir besvergende: bare mor kommer hjem skal jeg lære å knytte sko, bare mor kommer hjem skal jeg bli snill.
Tematikken: brudd, savn, selvbebreidelse, utilstrekkelighet – er sterk kost, men virkelig for så mange barn. Oddmund Hagen og Akin Duzakin klarer å tilføre tema noe nytt ved å humoristisk sette fars manglede evne til å knytte slips opp imot barnets manglede evne til å knytte sko – og de fatale konsekvensene av det:

«Det er enkelt for far. Han spør berre om nokon kan fikse ein ting, så blir det fiksa. Det kan ikkje eg. Eg kan ikkje spørje om nokon vil knyte skoa mine og etterpå late som ingenting. Det går ikkje det veit du.»

Et lys i mørket
Det er ingen happy ending i denne bildeboka, men tvert imot et meget realistisk bilde av første skoledag. Børre har ingen mor som følger ham til skolen. Børre lærer ikke å knyte skolissene før skolen begynner. Han er den eneste som ikke rekker opp hånda når læreren den første skoledagen spør om hvem som kan knyte skoene sine. Rektor forteller til og med at faren til Børre er lærer – og det så alle hører det.

Men, forfatter og illustratør gir allikevel oss og Børre et håp om at ting skal bli bedre. I det siste oppslaget er Børre og Lisa på vei hjem fra skolen. Landskapet er landlig, grønt og vennlig. På himmelen sirkler tre store passasjerfly og et lite enmanns propellfly. En kvinne, sitter i flyet og vinker. Og i hånden holder Børre en snor som er festet til flyet. Et tungt ladet bilde knyttet til den melankolske teksten som allikevel bærer et håp.

«Mor er borte. Men ho var der. Ho sat i ein bil og såg på meg… Kanskje skal eg lære meg å knyte sko utan at mor er der? Så ser ho at eg kan det den dagen ho kjem tilbake? At også eg kan greie noko mens eg ventar og ventar?»

Lisser, hår og sjelelige sår
Knuter, hår, floker. Symboler på alt som er vanskelig. I Gro Dahle og/ Svein Nyhus’ bildebok
«Håret til mamma» (Cappelen 2007) symboliserte håret styrke og svakhet, og flokene, sykdom og depresjon. En bok som tematiserer depresjon hos mor, og barn med psykisk syke mødre.

Hagen/Duzakin bruker knuten, lisser/bånd til å tematisere samlivsbrudd, vennskap og uvennskap, og den effekten det har på barn. Også her er mor i fokus som den som går, den som det pr. definisjon er noe galt med. Nå er ikke framstillingen av mor ensidig negativ, men allikevel signaliserer disse bøkenes framstilling av morsskikkelsen et annet syn på mor: Mor kan være den som velger å gå.

Oddmund Hagen og Akin Duzakin velger en realistisk fremstilling av første skoledag. Den er skremmende og ofte trist. Forventingene er vanskelige å oppfylle både for barn og foreldre. «KNUTE» er realistisk og følelsesvár, vanskelig, men allikevel fylt av vennskap og håp.