Mitt barnebokminne - av Mathias R. Samuelsen
Serafin og hans makeløse mesterverk
Philippe Fix

Bokklubbens barn 1982
Oversatt av Odd Børretzen

Knutsen og Ludvigsen på fransk

Jeg mente lenge at alle gode mennesker var flaska opp på The Beatles og Knutsen og Ludvigsen. Og på mange måte mener jeg dette fremdeles. Men ser kanskje i dag at våre foreldre, i hvert fall de som var unge på 70-tallet (selv om jeg tross alt ble født i 85), overleverte mange kulturinntrykk rettet mot barn som de kanskje selv ikke tok inn over seg at hadde et politisk tilsnitt. Hva man leser med sine barn (jeg har jo ingen) er kanskje ikke så drevet av holdningsskaping, som av omstendigheter og flaks.

Philippe Fix’ bok ble skrevet i 1967, og jeg synes ikke man kan unngå å lese historien i sammenheng med studentopprørene i Paris i 68 på grunn av dens geografiske tilhørighet og tematikk. Handlingen er like rørende og ideologisk som man skulle forvente av en snikdidaktisk fransk bok fra tiden: Serafin jobber som billettselger i metroen i Paris, men liker dårlig å jobbe under jorda og se alle de triste menneskene på vei til arbeidet dag etter dag. På fritiden er han en begavet oppfinner (vi ser klart at det ikke er plass til kreativiteten hans i den plassen han har blitt tildelt av samfunnet). Han deler en leilighet i en bygård inne i byen med vennen Plym, en gutt med alt for stor blå og hvitstripet genser, og hamsteren Herkules. Ting går etter hvert slik det må: Serafin mister jobben fordi han forlater billettluka for å hjelpe en sommerfugl ut av undergrunnen. Økologien seirer, men Serafin må betale prisen.

Imidlertid er hellet med duoen; Serafin arver et hus i en park utenfor byen. De to restaurerer drømmehuset, komplett med billettbod kledd i blomster og slyngplaner, en glasskuppel oppe i etasjene og himmelsengen Serafin alltid hadde ønsket seg men ikke hadde plass til å sette opp i bygården. Men drømmen kan selvfølgelig ikke vare. ”The Man” representert ved usympatiske anleggsarbeidere og byråkrater planlegger å bygge nye høyblokker akkurat der Serafin og Plym har restaurert det gamle huset. Etter et sabotasjeforsøk i form av en mekanisk drage ( deres forsøk på å bekjempe teknologien med teknologi), blir de tilslutt tvunget til å barrikadere seg inne i bygningen. Kampen går etter hvert oppover i etasjene og boken ender med at de to heltene bruker tre løsrevne trappetrinn til å bygge seg oppover mot skyene og bort ifra de bleke anleggsarbeiderne og det strenge politiet. Boken ender i et bilde av at de forsvinner oppover mot horisonten og blir mindre og mindre.

I motsetning til Knudsen og Ludvigsen klarer ikke de to å holde stand mot overmakta og moderniseringsmaskinen. Der våre to nordiske helter holder stand i tunellen og kanskje er der fremdeles, virker slutten på den franske historien for meg i dag, 20 år etter, som et slags symbolsk selvmord. Dette høres kanskje litt kjipt ut, men illustrerer muligens hvordan eskapismen forandrer seg med alderen. Da jeg ”leste” dette for 20 år siden var det jeg følte utelukkende sympati for et prosjekt som ikke lyktes. Det viktige her er kanskje at jeg kan huske at dette var det første innslaget av en boligdrøm jeg noen gang hadde! Det første jeg husker når jeg tenker på boken er omslaget. Serafins fantastiske maskin er musikkmaskinen som portretteres på forsiden (Pink Floyd ga noen år etter (1971) ut ei plate som het ”Relics” med en lignende maskin på coveret). Kjernen i bildet fra boka er et orgel, som er koblet til en masse strykeinstrumenter, trommer, blåseinstrumenter og belger. På samme måte som denne magiske musikkmaskinen spilte seg inn i fantasien min ble også boken noe jeg husket som en kakofoni av inntrykk, en detaljrikdom som er utrolig. Jeg husker at jeg så for meg hva denne maskinen hørtes ut som. Senere har jeg forstått at det jeg hørte må kunne sies å være en analog-analog synthesizer. Det jeg hørte var noe mellom et korps og et noiseverk, kanskje noe i linje med 80-talls Tom Waits. Som musiker både da og nå er det ikke rart jeg hang meg opp i akkurat dette! Men på tross av at instrumentet gjorde så inntrykk, er den illustrasjonen jeg likte best en dobbelside mot slutten av boken hvor biblioteket i drømmehuset blir levende og de litterære figurene kommer ut av bøkene: De tre musketerene fekter rundt bjelkene, nisser løper rundt bordbenene, sjøulker henger under en trapp og prater om lugubre saker, gresshopper spiller på messinginstrumenter, klovner sklir ned på gelendrene og Don Quijote sitter stille og ettertenksomt og ser på Plym som har Pinocchio på fanget.

Som alle barn hadde jeg en selvfølgelig og medfødt rettferdighetssans, og Fix’ bok ga næring til denne følelsen. Da jeg ble spurt om å skrive et barnebokminne tenkte jeg igjennom hvilke bøker jeg husket best, og bortsett fra André Bjerkes barnedikt (jeg er tross alt lyriker), er det denne boken som sitter. Den representerer ikke bare hvem jeg var da jeg var liten, men også den jeg tenker jeg er i dag. Jeg er kanskje en smule mer misantropisk, men tross alt en overbevist troende på filosofien om at hvordan man bygger et hjem skal bero på trivsel. Dessuten trenger man ikke å være et barn for å forstå at industrialisering/teknologisering og boligmaskiner ikke har noen plass i en sunn tilværelse. Det er viktig at vi som bor i byen har et levende bilde av det ”andre”. Hvis ikke ville vi ikke vite å forstå forskjellen på positiv plassering av menneskemassene og destruktiv stabling av organisk materiale.

Jeg vet at det finnes to oppfølgere, men har ikke lest disse. Det er kanskje på tide at jeg gjør det, og får svar på hvordan det hele endte. Kanskje var ikke slaget tapt, kanskje var nederlaget bare midlertidig! Vive la résistance!

Mathias R. Samuelsen (f. 1985) er norsk lyriker, gjendikter og redaktør. Han vokste opp i Trondheim og bor i Trondheim kommunes forfatterbolig, Adrianstua. Samuelsen har en master i litteraturvitenskap fra NTNU, men fag fra UC Berkeley. Han har også studert japansk. I 2013 startet Samuelsen forlaget Beijing Trondheim med Rune F. Hjemås.
Som gjendikter har Samuelsen jobbet hovedsakelig med nyere amerikansk poesi. Han har gjendiktet blant annet Gary Snyder, Leah Umansky, Lee Young-Li og Eemyun Kang.



Kommentarer