Kodeknekkeren Peers

Kodeknekkeren Peers
Cover image

Bobbie Peers
Luridiumstyven
Aschehoug 2015
238 sider


Cover image

Bobbie Peers
Kryptalportalen
Aschehoug 2016
269 sider


Bobbie Peers’ romaner om unge William Wenton treffer målgruppen, men kunne gjerne vært frodigere.

Da VGs Brynjulf Jung Tjønn, i sin anmeldelse av Bobbie Peers debutroman, Luridiumstyven, konkluderte med at det var «bekymringsverdig at det ikke finnes ett eneste originalt språklig bilde i løpet av de 238 sidene», var det forhåpentlig flere enn meg som stusset litt. For la gå, åpningssetningene «Det var midt i morgenrushet. Travle mennesker i alle former og fasonger hastet frem og tilbake» er knappest noe «Lenge gikk jeg tidlig til sengs.» (den berømte åpningssetningen til Marcel Prousts På sporet av den tapte tid). Hva skal vi med alle disse formene og fasongene? Og trenger vi virkelig både «travle» og «hastet»? Er det de samme menneskene som haster både «frem» og «tilbake»? Hvorfor det? Slike setninger kan en skrive for å komme i gang, men man gjør klokt i å revidere dem når scenen først er etablert. Samtidig er det heller ikke en setning å stirre seg blind på. Den er, tross alt, kjapt overstått. Og løfter en blikket til romanens tittel, oppdager en jo straks et originalt bilde: Luridiumstyven. Hva i all verden er det? Eller burde en snarere spørre om hvem?

Ideene i Peers’ vilt populære og ganske så lettleste spenningsbøker ligger nedfelt i slike nyord, som spraker i sammenføyningene: luridiumstyv, kryptalportal, partikkeldefragmenteringsregulator, kvanteseparasjon, stråleresistent panserbly, dør-obot. Hva ordene betyr er ikke alltid så viktig. Poenget ligger i gleden ved sammenføyningene, eller i at det kantete ved dem gjør dem store og mystiske, og liksom hinter om en virkelighet større enn det dagligspråket tilbyr.

En kan merke seg at Peers’ romaner stadig oppsøker slike sammenføyninger og mellomtilstander. William selv er halvt norsk, halvt engelsk, og dør-oboten, en tenkende og snakkende dør, og også en vandrende (!) terskelmetafor, spiller en større rolle i begge bøkene. I Kryptalportalen bruker skurkene et våpen som får ofrene til nærmest å smelte inn i steiner, vegger eller gulv, som om de er halvt det ene og halvt det andre. Maten man spiser på det mystiske instituttet er også fullstendig syntetisk, men smaker bedre enn organisk dyrket mat.

Viktigst er likevel luridiumet selv, som «tyven» i disse romanene altså forsøker å stjele, et tenkende metall. Både Peers’ hovedperson, den tolv år gamle William Wenton, og hans nemesis, Abraham Talley, har det i kroppen. For Williams del har luridiumet reddet ham fra et liv i rullestol etter en forferdelig trafikkulykke da han var liten. Metallet har tatt over en rekke av kroppens funksjoner, mest ved å forsterke tendenser som allerede var der, slik at William har blitt verdens beste kodeknekker, mens den gale Talley, luridiumstyven, forsøker å drepe ham for å overta luridiumet hans, som har gitt ham uante krefter og gjort ham enda galere og mer morderisk enn han allerede var. Det lar ham også ta andre menneskers form.

Leserens verden

Tar man et skritt tilbake her, øyner man en problematikk de fleste leserne av disse romanene trolig kjenner godt: hvor slutter jeg – og hvor begynner nettbrettene og maskinene som jeg fyller hverdagen med? Er de så destruktive som foreldrene mine antyder at de kan være, eller kan de forløse noe nytt i meg? I Kryptalportalen er en av skurkene en kvinne som tilsynelatende har levd i mange hundre år. Eller er hun bare sin oldemors datterdatter? Er det i så fall positivt eller negativt at barna nærmest er identiske med foreldrene sine?

Forsvaret for romanenes enkle språk følger også denne argumentasjonslinjen. Bortsett fra den korte åpningsscenen i første bok, der Williams bestefar forsvinner inn i en tunnel på Victoria Station, er både perspektivet og det språklige registeret lagt tett opp mot tolv år gamle William, som riktignok har lest et helt bibliotek og har usedvanlige kodeknekkingskrefter, men som mest av alt virker som en nokså vanlig tolvåring, slik en gjerne møter dem i barnebøker. Så selv om Jung Tjønn har helt rett i at en formulering som «en massiv dør som så ut som sånne dører man har i bomberom» fra første bok ikke er særlig elegant, høres den jo unektelig ut som noe en tolvåring kunne sagt eller tenkt, og som vil gi leseren et nokså presist mentalt bilde av hva det dreier seg om. Kapitlene er akkurat så korte at en ung leser kan være ganske sikker på å rekke et under den daglige, skolepålagte «lesekvarten», med akkurat så mye nytt og spennende som skjer at han eller hun antakelig ha lyst til å prøve å lese et til – og et til. Når William Wenton-bøkene har truffet et stort publikum i alderen 9–12+ år, handler det derfor mest, tror jeg, om at forfatteren kjenner sine lesere. Han skjønner både hvor mye ny informasjon de lett kan ta inn og hvordan han effektivt skal strukturere stoffet. Og dét er jo også en litterær kvalitet, vil jeg påstå.

Å følge en oppskrift

Misforstå meg rett, romanene er absolutt gode, men langt fra perfekte. At særlig Luridiumstyven følger en tydelig Harry Potter-oppskrift, der et spedbarns-traume (trafikkulykken) fører til at hovedpersonen (William Wenton) utstyres med eksepsjonelle krefter og holdes skjult for fiender, men transporteres til et opplæringssted – Instituttet – når han ikke kan beskyttes lengre, og at dette stedet er fullt av magiske fenomener, her i form av avansert teknologi, og nye venner, men også kan infiltreres, og at en mystisk, men vennligsinnet bestefarfigur er den som holder verden sammen, er nå så sin sak. Disse klisjeene blir aldri direkte påtrengende, og vitner mest av alt om at Peers har knekt koden: han skjønner hva som trengs, og hvordan han skal gjøre det til sitt eget. I Kryptalportalen vrir han akkurat så mye på det universet han har etablert i Luridiumstyven til at det virker friskt og ukjent, og romanen blir mer spennende og uforutsigbar. I begge romanene er det mysteriene som driver handlingen fremover snarere enn kamper og konfrontasjoner. Det Peers får til, er det faktisk ikke så mange andre her til lands som klarer. Han skjønner både hva som er spennende og hvordan han skal gjøre det spennende. Ikke for komplisert, men heller ikke for enkelt.

Nei, problemene ligger andre steder. Delvis i at for mange av karakterene er vagt tegnet, slik at jeg, to bøker inn i serien fortsatt sliter med å skille mellom de to lederne av Instituttet, Fritz Goffmann og Benjamin Slapperton. Her kunne Peers lett spilt dem ut mot hverandre, personlighetsmessig, både for å drive plottet fremover og for å gjøre det morsommere å skrive og lese om dem, men dessverre er de til forveksling like. Der alle i Harry Potter-bøkene er utstyrt med en personlighet og en stemme som formidler hvordan de ser verden, er forskjellene i denne serien ørsmå. Selv den tøffe jenta Iscia, som er det nærmeste William finner en alliert – og kanskje også en liten forelskelse – i, får aldri bli noe mer enn «en tøff og smart jente». Og fordi det er luridiumet i ham som overtar hver gang William skal knekke en kode, er det fint lite å hente i disse bøkene for den unge leseren som faktisk er interessert i koder og rebuser. Vi får aldri bryne oss på dem sammen med William, bare høre om at han løser dem. Når gåtene forblir abstrakte, og leserens intellekt aldri blir satt på prøve, forsvinner mye potensiell moro ut.

Abstrakte landskap

Det abstrakte preger også Peers’ bruk av sted. Spør et hvilket som helst barn om Galtvort, og du vil få utførlige beskrivelser av rom, bygg og landskap. Det er et sted leserne allerede bebor, mentalt. Her, derimot, reises det fra Oslo via London til Himalaya, men det ene stedet er det andre likt. Og det meste foregår i underjordiske ganger eller på det nøytralt labyrintiske Instituttet, der alle rom og korridorer er til forveksling like. Tidsfølelsen i disse bøkene er ikke knyttet til solens bevegelser, men til behovet for en cliffhanger på omtrent hver fjerde side. Dermed får de også noe goldt over seg – dette er bøker bygget av bøker og ikke av virkelighet.

Den mest slående kontrasten vil være til Peers’ Aschehoug-kollega Lars Joachim Grimstads strålende Statsminister Fahr og sønn-serie, som jo deler William Wenton-bøkenes fascinasjon for overgangene mellom menneske og maskin, slapstick-humor og onde skurker som vil overta verden. Grimstads frodige bøker lener seg riktignok langt tyngre mot nesbøsk satire enn det Peers gjør, men det er påfallende hvor mye virkeligere handlingen fremstår hos ham. Delvis fordi de fleste personene der har klart definerte, kontrasterende karaktertrekk, men kanskje særlig fordi Grimstad gjør geografi og topografi til noe nært og konkret. Tenker jeg på bøkene hans, tenker jeg straks på snøfylte Oslogater, skoger, sydhavsøyer, garderober og kjøpesentre, steder som også burde kunne være innenfor rekkevidde for en såpass begavet forteller som Peers. Slike elementer er så vidt tilstede i den første boka, der vi får følge William på klassetur til et museum, men forsvinner stadig lengre inn i bakgrunnen etter hvert som handlingen skrider frem. Når det syntetiske stadig får overtrumfe det sanselige, forblir også forestillingen om hva som egentlig står på spill når de onde kreftene vil overta verden diffus og abstrakt. Kanskje er det tryggere slik, i hvert fall for de yngste leserne, som også slipper å stange mot en vegg av referanser de knapt har forutsetninger for å skjønne. En lesekyndig niåring som sluker Luridiumstyven på egenhånd vil trolig stå sjanseløs mot Grimstads myldrende Solkongen, og fullt så avansert trenger Peers heller ikke gjøre det. Men hvis bøkene hans skal huskes, trengs det likevel flere kanter mot virkeligheten, der det ene ikke bare glir sømløst over i det andre. To bøker inn i serien er det fortsatt en verden å utforske.

Marius Emanuelsen