Tittel: Slutten
Tekst: Mats Strandberg
Oversetter: Bjørn Alex Hermann
Forlag: Kagge
Årstall: 2019
Antall sider: 528

Kometen kommer

Slutten er en tankevekkende, medrivende og skremmende bok om jordens undergang, men forfatteren gjør det litt enkelt for seg selv.

Noen finner en eskapistisk glede i apokalyptiske fortellinger. Jeg er ikke blant dem. Faktisk gjør jeg alt for å unngå slike historier, særlig hvis de preges av en viss sannsynlighetsgrad (zombiehistorier går altså bra). Sykdomsepidemier og globalt sivilisasjonssammenbrudd er nok det jeg synes er aller verst å lese om. Det hjelper ikke at verden nå faktisk styrer mot en form for apokalypse – nemlig klimasammenbrudd.

Total utslettelse

Det var altså en utfordring å lese Mats Strandbergs nyeste roman. Her handler det dessuten om en langt mer omfattende form for sammenbrudd enn hittil nevnte scenarier – nemlig en komet som vil utslette alt liv. Folk får vite om kometen idet det bare er fem uker igjen, og global samfunnskollaps er raskt et faktum. I Sverige, der handlingen utspiller seg, består imidlertid visse ting. Togene går, søppel hentes, det er mat å få tak i, og sykehuset er åpent.

At alt dette er på plass, er nok en betingelse for at historien skal kunne utspille seg slik den gjør. Vi møter 17-årige Simon, som bor i en svensk småby sammen med lillesøster, hund og to mødre. Han er kjæreste med Tilda, men hun slår opp med Simon like etter kometnyheten, endrer personlighet og kaster seg ut i en utsvevende tilværelse med dop og tilfeldig sex. Simon takler bruddet dårlig, og da Tilda blir funnet drept av et slag i hodet, tror mange at han står bak. Dermed må han bruke den siste tiden på å prøve å renvaske seg og finne ut hva som skjedde. Nærmest tilfeldig føres han sammen med Tildas kreftsyke venninne, Lucinda. Sammen prøver de å løse mysteriet, noe som skaper nærhet mellom de to.

Lucinda fører ordet i halvparten av boken, i form av innlegg i appen TellUs (snedig navn!). Her kan folk laste opp hva de vil til en informasjonskapsel som skal sendes ut i rommet sammen med en «rosettastein», i tilfelle utenomjordiske tross alt finnes. I TellUs skriver Lucinda åpenhjertig at hun på et vis er glad for at verden skal gå under, for da er det ikke bare hun som skal dø.

Pinefull nedtelling

Hvordan ville jeg selv reagert hvis jeg fikk vite at jorden skulle gå under om noen uker? Det er et spørsmål som jeg tror alle vil stille seg i møte med boken. Har man et minimum av innlevelsesevne, vil man nok raskt se for seg dilemmaene: Hvem skal man tilbringe den siste tiden med? Hvordan finne mening når alt likevel skal bli borte? Hva skal man bruke tiden til? Og er ventetiden i det hele tatt til å holde ut?

I forbifarten hører vi om hva som skjer i andre land. Det refereres til børskollaps, krig, plyndring, gruppeselvmord, ulykker og generelt kaos. Vi hører om terrorhandlinger, og om fanger som tørster i hjel i forlatte, amerikanske fengsler. Men handlingen kretser rundt Sverige, og der er alt mindre spektakulært. Her gir reaksjonene seg utslag i privat fortvilelse, kristenfanatisme, småskala lovløshet og vill festing. Noen finner også frihet i det at enden er nær. Simons bestevenn, Johannes, kommer ut av skapet som homofil, og drar til Stockholm for å leve livet. Da Simon drar på besøk, slår det ham at vennen er «gladere enn på lenge».

Og så har vi selvsagt kometfornekterne – de som mener at alt er en konspirasjon. Her er det nok meningen at vi skal assosiere til klimafornektere. Simon trekker også den parallellen:

«Det var sånn før også. […] Med miljøødeleggelsene. De syntes jo heller ikke. Ikke her, i hvert fall. Jeg mener, vi leste jo om ørkenspredning og så bilder av isbjørner på små isflak. Men det var umulig å forstå.»

Som leser tok jeg meg i å håpe at det skulle vise seg at ekspertene hadde tatt feil. Jeg røper neppe for mye ved å si at det selvsagt ikke går slik. En slik slutt kunne nok ikke Strandberg ha valgt – ikke etter å ha etablert parallellen med klimafornektere og konspirasjonsteoretikere.

Skrekkscenario

Forfatteren lykkes godt i å skildre følelsen av uvirkelighet i møte med en katastrofe det ennå ikke går an å se. Trærne er grønne, luften er full av sommerdufter, og hunder løper rundt og holder på som de pleier. Beskrivelsene er sanselige og sterke. Noen sider senere får vi lese hva som vil skje når kometen kommer.

Alt i kometens vei kommer til å bli tilintetgjort allerede før den slår ned utenfor nordvestkysten av Afrika, i nærheten av Kanariøyene. Atmosfæren kommer til å brenne, og himmelen vil bli fylt med lys, sterkere enn noe vi har sett. Sjokkbølgen når oss i stillhet, for den beveger seg raskere enn lyden. Et par minutter etter nedslaget er havene fordampet og fjellene kokt. Fire milliarder års evolusjon, plutselig vekk.

Scenariet er skrekkinngytende. Jeg slukte boken i ett strekk, samtidig som jeg helst ønsket å ta pauser. Såpass inntrykk gjorde den at jeg faktisk drømte om kometen. Og jeg begynte å søke på nettet etter near miss asteroids. Og sannelig, 25. juli i år suste en såkalt city killer asteroid forbi, farlig nær jorden. Den hadde kommet helt overraskende på forskerne.

Eksistensielle dilemmaer

For meg er det ikke tanken på totalutslettelse som er det mest skremmende ved scenariet i Slutten, men tanken på det som kommer først: Ventetiden, frykten, kaoset, oppløsningen, håpløsheten og tapet av mening. I Strandbergs roman finnes det jo ingen redning av typen vi ser i filmen Armageddon (som refereres til i boken), og det er heller ikke noe håp om at kometen bare vil sneie jorden så vidt med halen, som i Tove Janssons Kometen kommer (som også nevnes). Men jeg savner en grundigere utforskning av de mange eksistensielle problemstillingene som bokens tema åpner opp for. Forfatteren er inne på mye – han nevner for eksempel det ondes problem og trekker opp teologiske problemstillinger – men går ikke i dybden, og selv om vi leser om at folk går av hengslene i møte med den tilstundende ødeleggelsen, får vi ikke se mye av dette på nært hold. Hovedpersonene er nesten påfallende avslappet. Noe virkelig inntrykk av hvordan verdenssamfunnet påvirkes, får vi ikke annet enn i bisetninger. Det hele virker litt for velordnet. Det at boken i tillegg er full av ganske platte beskrivelser som blodet blir borte fra ansiktet mitt og hjertet slår kollbøtte i brystet mitt, bidrar til det litt forenklede preget.

Unødvendig drapsplott

Jeg må vedgå at jeg lurer om drapsplottet egentlig trengs. Ideen er spennende nok – hvordan løse en drapsgåte på bare noen uker, og hvordan motivere seg til å holde på med dette når strafferettslige konsekvenser er utelukket? Lucinda sier at alt blir meningsløst hvis ingenting spiller noen rolle, og «etterforskningen» skal vel tjene til å gi hovedpersonene noe å leve for. Jeg lurer likevel på om historien kanskje hadde gjort sterkere inntrykk om det ikke fantes noe slikt ekstraplott. Om personene faktisk ikke hadde noe såpass konkret å fylle ventetiden med. Men kanskje jeg her går for langt i å ønske meg en annen type bok.

At Mats Strandberg har skrevet en fengslende roman med godt fortellerdriv, er det imidlertid ingen tvil om. Oversetter Bjørn Alex Hermann har gitt romanen en god norsk språkdrakt.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.