Komisk tone med bunn

Dette er den tredje boka i serien om Buffy By fra Refstad i Oslo. Jenta som kommer fra så fattige forhold at de deler en pose tomatsuppe på to middager. Jenta som er morsom, snill og komisk uheldig.

Denne gangen er dramaet større enn i de foregående bøkene, når historien går innom svært alvorlige tema. Det er imponerende at Ingeborg Arvola putter så mye alvor inn i en roman, og likevel lykkes med å lande det hele på en stort sett ordentlig måte som både er morsom og emosjonelt engasjerende. Buffy By er eventyrlysten er best når hovedpersonens stemme får utfolde seg i det brede spennet av forhandlinger, observasjoner og ettertanke.

Den lille reisen, og den store reisen

Det begynner med et høytempo åpningskapittel på samme måte som i James Bond-filmene. Buffy skaper kaos på skolebussen: Hun knuser ei rute, hun «redder» en frontrute-drept måke, og hun driver sjåføren til vanvidd.

Det fortsetter med et hjerteskjærende premiss: Alenemammaen Lillie By får hjerneslag, og må ligge i koma i ukevis. Den lille familien er uten nettverk der de bor, så Frida fra barnevernet følger Buffy og lillebroren Bobby til mormor Olava By som bor i ei grisgrendt bygd i Lyngen i Troms. Ei mormor som de aldri har møtt før, og knapt hørt om. Og som dertil er gretten og mannevond.

Det kreves mye litterært mot for å sette i gang en komedie hvor man utsetter hovedpersonene for så mange ubehagelige situasjoner. Og det kreves stort talent for å lande det på en pen måte.

Den eksotiske utkanten

Olava By bor for seg selv. Hun er langt på vei en karikatur av forakt for søringer, strenge ordensregler og en pietistisk, nøysom livsstil. Men hun har også en eksentrisk sjarme som ikke minst illustratøren Nora Brech bidrar til.

Buffy og Billy gjør seg mange observasjoner over hvordan hun lever, hva slags mat hun spiser og over matauk fra potetåkeren og fra robåten på fjorden. Selv bor jeg i ei lita bygd med 600–700 innbyggere. Jeg plukker sopp og bær i skogen like ved, og når naboen har vært ute med båten får vi kjøpe ferdig filetert sei. Men jeg forstår at dette er et liv som er eksotisk for mange. Det er antagelig flere barn i Norge som aldri har opplevd Nord-Norge eller bygde-Norge, enn de som har opplevd det og kjenner seg hjemme der. For fattigbarna Buffy og Bobby – som ikke har reist med fly før, er alt nytt og eksotisk.

Det er mye god humor i møtet mellom bister gammel dame og to barn som drives av ukuelig livsmot og pågangsmot. Denne delen av boka leste jeg høyt fra i flere episoder, til hun som jeg deler hus med. Jeg vil også nevne at Olava By har et repertoar av dialektbaserte skjellsord som vi ellers må til Andeby eller Glimmerdalen for å oppleve maken til.

Selv om de ikke har møttes før, er det er først vanskelig å forstå at Olava fra starten skal være bister og innelukket overfor barnebarna. Men etter hvert blir det klart hvorfor de ikke har hatt kontakt. Da får vi se det egentlige dramaet.

Da Lillie dro

Boka er på 332 sider, mens begge de to tidligere bøkene i Buffy-serien er på 256 sider. Vi skjønner at forfatteren har hatt mye på hjertet. Fra side 209 vokser det fram en historie som både er typisk og utypisk for barnelitteraturen.

Buffy og Billy er på middagsbesøk hos nye venner fra skolen. Der kommer det fram at Esten – faren i huset – nesten hadde vært kjæreste med Lillie da de var ungdommer. I alle fall sa han det sjøl. Det var en serie løgner rundt dette som førte til bruddet mellom Lillie og moren, og deretter til at Lillie forlot hjembygda og aldri så seg tilbake. Olava trodde ikke på Lillies versjon av historien den gang, men nå forstår hun.

Dette er sterk kost i ei barnebok som vi ellers gjerne oppfatter som komisk. Tankene kan gå til Lars Mæhles bok Mot stjernene er vi ingenting (2020). Der var det også ei datter som brøt opp og dro til byen i sinne etter uenighet og misforståelser. Det burde ikke overraske at barnelitteraturen tar skrittet fullt ut, og gir oss fortellinger om to generasjoner av voksne som sviktet hverandre og mislyktes med å være foreldre og barn sammen.

Olava prøver å gjøre godt igjen for fortidens misforståelser. Boka gjør noen krappe svinger når den joviale sjarmøren og seksbarnspappaen Esten Espersen havner i skurkerollen. Olava, Buffy og Billy er enige om at hans løgner om Lillie hadde stor og innvirkning på alles liv, og at han fortjener en hevn.

Denne delen av historien er spennende, og samtidig innbyr den diskusjon og refleksjon. Er det riktig å hevne seg? Går hevn ut på dato? Hvordan ville livene deres ha vært hvis Lillie ikke hadde flyktet/flyttet?

Buffys stemme

Buffy er en ulykkesfugl. Det er ofte morsomt. Men hun er også en utmerket relasjonsbygger. Det er alltid fint å lese om, selv om det ikke er direkte komisk.

Det store kunststykket i Buffy By-bøkene er å finne personligheten Buffy By, og å gi henne et temperament og et troverdig stemmeleie. Buffys stemme opptrer i dialoger, som referat, og som en leser-henvendt indre monolog. I denne boka «snakker» Buffy også i loggene som skal bli til den reiseberetningen lærer Randi har bedt om. Buffys stemme veksler mellom saklighet, optimisme og nysgjerrighet. En sjelden gang framstår hun med litt ufrivillig komisk selvutlevering, men like ofte en ukuelig standup-lignende monolog av selvironi blandet med vilje til mestring.