Kommet nå tilbake

Like borte i gangen for kontoret mitt sitter det en fuglekikker. Han ser nok ikke så mange fugler mens han er på jobb, og de som han måtte få øye på ut av vinduet, har han nok krysset ut for lenge siden. Fuglekikkere har nemlig en bok hvor de skriver ned alle fuglene de har sett. Og i motsetning til situasjonen til for eksempel sopp eller insekter – arter som forskere til stadighet virker å finne flere av – så finnes det et endelig antall typer fugler her i verden. Målet for fuglekikkere er å se dem alle.

Jeg vet ikke helt hva jeg trodde fuglekikkere egentlig drev med, men jeg har vel alltid sett det for meg som en relativt avslappet hobby: Noe som kan gjøres fra hengekøyen med en kikkert – i alle fall for de første fem-seks artene. Men ekte fuglekikkere har en gotta catch’em all-mentalitet som sender dem over stokk og stein. Fuglekikkeren borte i gangen drar av og til avgårde på pakkereiser til fjerne strøk, hvor lokale guider drar ham og andre fuglekikkere ut i jungelen så de kan krysse ut flere fugler på listen sin. Han har visstnok sett mellom 60 og 70 prosent av alle fugler i verden.

Nesten helt like

Jeg nevner dette fordi det er mange måter å være fugleinteressert på. Fugler du kan ha møtt er en bok som tenderer litt mot fugletitternes Pokémon-tilnærming. På noen områder er den kjempefin. Og på andre områder har jeg en høne å plukke med den.

Boken er en systematisk introduksjon til hundrevis av fugler som finnes i Norge. Ikke en fullstendig oversikt over alle de mer enn 230 artene som finnes her til lands, men en hel flokk har det blitt. Hvorfor akkurat disse fuglene ble valgt ut til å være med i boken (fans av myrsnipa må finne seg en annen publikasjon) er ikke helt klart. Men de som har fått bli med, er delt inn i nitten kapitler – fra de åpenbare lerkene, finkene, spurvene og spettene, til de mer sekkebetegnende «fugler som spiser fugler» og «sjeldne gjester».

Hver fugl får en side eller to for seg selv, og veldig mye av den nokså sparsomme teksten går med til beskrivelser av hvordan du ser forskjell på en hunn og en hann – eller på en fugl av denne arten og en fugl av en annen art som nesten ser helt lik ut. Det er fuglekikker-stoff:

«Svartmeisen ligner litt på granmeisen og løvmeisen, men den kan lett kjennes igjen på det hvite feltet i nakken.» 

«Jernspurven kan ligne litt på en gråspurv hvis du ser på fargene. Men kroppsfasongen minner om buskspurvens. Og nebbet er tynt som et sangernebb».

«Det kan være vanskelig å skille grønnsisiken fra grønnfinken.»

«Det kan være vanskelig å vite om man faktisk har møtt en gråsisik. Kanskje var det en brunsisik eller en polarsisik i stedet?»

Ved en anledning sniker det seg inn en veldig passende «u» for mye i boken (min utheving):

«En umulig huskeregel er: Hvis nebbet er lengre enn det er høyt, er det en grankorsnebb. Hvis ikke er det en furukorsnebb».

Ingen har oversikten

Et ufrivillig humoristisk element gjennom boken – som forfatteren absolutt ikke kan lastes for – er hvor omtrentlig vitenskap ornitologien åpenbart har vært gjennom tidene.

Kjernebiter og stillits er finker. En rødstrupe er en fluesnapper. Spettmeis, skjeggmeis og stjertmeis er ikke meiser i det hele tatt.

Kanskje er dette med på å gi hobbyen et variabelt element som virker forlokkende, på samme måte som spillkort som får andre typer valører i enkelte kortspill? For meg virker det mer irriterende, men det er vanskelig å se hvordan man kan lage en faktabok uten å ta med slike ting. Og vi er jo ikke her for å kritisere ornitologene, selv om de historisk sett har hatt problemer med å skille fink fra spurv.

Vakre illustrasjoner

Jeg liker denne boken best når jeg nærmer meg den som en billedbok. Marianne Gretteberg Engedal er kjent under kunstnernavnet Skinkeape. Hun har også stått bak barnebøker som Pølsetjuven, Polititjuven og Verdas rikaste tjuv. Og tegningene i Fugler du kan ha møtt gjør det verdt å ha boken liggende fremme som et (litt petimeter-aktig) oppslagsverk.

Fuglene er tegnet både med realisme og med humor (ingen liten kunst). Og selv om oppslagene inneholder mange av de samme elementene (en overskrift, en liten tekst, en liten faktabolk om hvor store fuglene er og hvor i Norge de finnes), er sidene varierte. Likevel er ikke dette noen bok som bør leses fra begynnelse til slutt, da blir de begrensede tekstgrepene litt for tydelige («Har du møtt en fugl som gjør X? Da har du møtt en Y»).

Men jeg elsker illustrasjonene. Det er nesten så de får meg til ville bli en fuglekikker selv, men da måtte jeg ha kunnet holde brunsisiken fra polarsisiken på et helt annet nivå enn både jeg og boken makter.

Gave fra oven

I treet utenfor huset vårt er det et skjærereir som virker å bli større for hvert år. Det samme gjør gjengen med svarte og hvite fugler – nordens papegøyer – som herjer rundt i nabolaget og spiser pølserester og tirrer kattene. Skjæra er en del av kråkefamilien, leser vi i Fugler du kan ha møtt, og kråker kan huske ansikter – og til og med fortelle andre kråker om du er grei eller ikke. Det er et eksempel på den typen fakta som gjør temaet mer levende, og som det dessverre er litt lite av mellom alle artsbestemmelsene i boken.

I Fuglenes fantastiske liv av Jennifer Ackerman (Gyldendal, 2017), fortelles det om flere tilfeller hvor kråker som jevnlig har fått mat har gjengjeldt tjenesten ved å levere små «skatter» (tenk små glitrende plastbiter) på døren til dem de får mat av. Selv har jeg merket at skjærene helt har sluttet å bæsje på bilen min etter at jeg begynte å gi dem restene fra frokost og matpakker.

Fugler er uendelig interessante, og fantastisk vakre. Fugler du kan ha møtt lykkes dessverre stort sett bare i å fange det visuelle ved dem. Det er gull for junior-fuglekikkerne, men vi som helst vil vite mer må lete et annet sted. Kanskje finner vi myrsnipa også der.