Når jeg underviser studentene mine i temaet muntlighet, pleier jeg å vise et klipp fra NRKs aller første direktesending der en ekstremt ukomfortabel kong Olav stotrer og hakker seg gjennom en tale som virker totalt uforberedt. Han tar umotiverte pauser på rare steder, og sliter med å si ordet «kringkasting» før han kapitulerer og sier «fjernsyn» i stedet. Jeg har alltid tenkt at når en så stor del av jobben er å holde taler, så må det da pokker meg gå an å øve en ti til femten ganger foran speilet før du skal på.
Men etter å ha lest Olav og bokstavene angrer jeg på å ha vært så streng mot gamlekongen. Gjennom filmen The King’s Speech fikk vi se hvordan kong Georg VI slet med å tale offentlig på grunn av stamming. I Olav og bokstavene møter vi en konge med tilsvarende taletrøbbel, men denne gangen knyttet til lese-og skrivevansker. Bokas baksidetekst stiller spørsmålet: «Kan man være konge når man ikke er venn med bokstavene?». Og selv om svaret åpenbart er ja, viser denne bildeboka at det nok ikke alltid var like lett.
Trepartssamarbeid
Olav og bokstavene er et samarbeidsprosjekt mellom de to forfatterne Tore Rem og Erlend Loe, og illustratør Svein Nyhus. Rem har tidligere skrevet en biografi om Olav V og forteller at det var gjennom dette arbeidet at han kom over materiale, blant annet i kongens private arkiver, som viste hvordan prinsen og senere kongen slet med lese-og skrivevansker. Slik oppsto ideen om at denne historien kunne fortelles fra et barneperspektiv.
På handlingsplanet følger vi en liten gutt med det imponerende navnet Alexander Edward Christian Frederik som blir døpt om til prins Olav av Norge. Befolkningen i det nye hjemlandet hans forventer at prinsen skal gjøre typiske norske ting som å gå langrenn og hoppe på ski. Det er Olav skikkelig god til, mens det å lære å lese er verre. Gjennom episoder fra barndom, skolegang og senere kongelige plikter skildres lesevanskene som en stadig større og tyngre hemmelighet som Olav først forteller om som gammel mann.
Språkforvirring
Fortellingen gir innblikk i en spesiell oppvekst. Olavs eneste lekekamerater er tjenerne og dyrene på slottet. Han går ikke på skolen, men har undervisning med en privatlærer. I dette sosiale vakuumet lærer han derfor norsk av de ansatte på slottet, mens mor snakker engelsk og far snakker dansk. Her er det med andre ord duket for en språkforvirring som illustrasjonene løfter fram gjennom tekster på alle språk. Vi ser Kong Haakon som leser Berlingske Tidende, mens dronning Maud holder The Times. Stuepikene er på sin side ivrig opptatt med avisen Social-Demokraten.
Ord som kan ha en dobbel betydning understreker det språklige mangfoldet på slottet. Skal garden forstås som en engelsk hage, eller som kongens garde? Hva er forskjellen på en kongereke og en kongerekke? Begynnelsen av 1900-tallet var jo også preget av språkreformer, og selv dette har Nyhus fått med i illustrasjonene når avisoverskriften «sæbeglat» rettes til «såpeglatt» med rødblyant, mens i undervisningsrommet henger en fantastisk plansje med den samnorske tittelen «Poteta gror». Erlend Loes lakoniske tone tilfører som alltid både humor og absurditet. Som når det fortelles at dronning Victoria av England «merkelig nok styrte nesten hele verden» eller at Olavs lærer «både jobber ved et hoff og heter Bomhoff. Noen ganger rimer historier helt av seg selv.»
Tegn i teksten
Det er karakteristisk for Svein Nyhus å legge inn elementer i bildene sine som verbalteksten ikke sier noe om, og som dermed åpner opp et tolkningsrom for leseren. Denne gangen har han gått helt bananas. Det er skrift og tegn overalt. Gjerdestolper, epleskrotter, hundebæsj – alt danner bokstaver og ord. Skilt peker hit og dit og leseren kan fordype seg i gatenavn, etiketter, boktitler, og til og med den kjente trikkebilletten fra Holmenkollbanen.
Ordene JA og NEI er plassert rundt i bildene og antyder stemninger og motstridende følelser. Slik formidles det visuelt hvordan det kan føles å være helt overveldet i et tekstunivers man ikke mestrer, samtidig som leseren kan gjøre stadig nye finurlige funn. Man kan for eksempel se for seg hvordan illustratøren må ha kost seg med å tegne kronprins Harald fordypet i klassikeren Den lille Prinsen, eller Sonja sammen med Titten Tei på forsiden av Aftenposten.
Kongens JA!
Nyhus har i det hele tatt klart å fange nesten et helt hundreår representert ved tekster, kunstbilder, medieoppslag, og de ulike tiårenes estetikk. Det er imponerende. Vi får også et innblikk i tabuet ved å slite med lesing. Et talende oppslag viser en tjener som bokstavelig talt feier rusk og rask innunder de kongeliges kapper. Disse foreldrene satser bare på at problemet går over av seg selv. Når den gamle kongen endelig forteller med et rungende JA hvordan han har slitt, brukes dette som et didaktisk poeng overfor alle lesere som er uvenner med bokstavene. Dermed blir Olav og bokstavene en fin trøstebok for dyslektikere samtidig som den inviterer alle lesere til språklig oppdagelsesferd. Også de som mestrer skiløypene bedre enn bøkene.
