Tittel: Konglesugeren
Tekst: Bjørn F. Rørvik
Forlag: Cappelen
Årstall: 2004
Antall sider: 46

Konglesugeren

Burleske sprell fra Rørvik og Dybvig

Har du sans for det absurde, for det litt grovkornede, løsslupne og fantastiske? I «Konglesugeren» får du det, i tekst og i bilde. Den sprelske duoen Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig er ute med sin fjerde billedbok om Reven og den retthalede Grisungen.

Det burleske kjennetegner både Bjørn Rørviks tekst og Per Dybvigs tegninger. Det er en frodighet hos dem begge som gjør at tekst og illustrasjon kler hverandre og fyller hverandre ut. Denne gangen handler det om Reven som gjør rent hiet og et gammelt teppe som er så skittent at det må sterkere lut til enn det Reven har på lager. Nærmere bestemt trenger han en konglesuger som fjompenissen Papp har anskaffet seg. Som trofast hjelpesvenn har Reven med seg den retthalede Grisungen. Sammen klarer de å få tak i den vidunderlige konglesugeren. Riktignok må det både list, mørke solbriller og et forfalsket sugekort til før historien ender vel. Og til slutt finner de ut at en konglesuger kan brukes til hyggeligere ting enn å samle kongler og støvsuge tepper.

Per Dybvigs tegninger er av det, for ham, karakteristiske, rufsete slaget. Her minner de mest om den streken jeg kjenner fra Svein og rotta-bøkene med tekst av Marit Nicolaysen. Det vil si en litt mager uvøren strek med mørke konturer i tusj. Figurene er kolorert raskt og ikke helt utfylt. I bøkene der han samarbeider med Trond Brænne har for eksempel illustrasjonene en tettere og helere form og koloritten er mørkere. I Konglesugeren veksler temperaturen i bildene. Noen steder er tegningene tett utfylt, koloritten gløder og det er bare rekvisittene som kun strekes opp. Andre steder er det magre strektegninger løssluppent kolorert, ekspressive og naivistiske som barnetegninger.

Per Dybvig er først og fremst tegner. Det er streken som er hans varemerke, en rå, ekspressiv strek. Både Reven og den retthalede Grisungen er helstøpte karakterer. De gis trekk som understreker personligheten deres, og Dybvig overdriver gjerne detaljene slik at det til tider nærmer seg karikaturen. Reven er like loslitt som det teppet han skal riste. Han er av det nevrotiske slaget, anspent med oppsperrede øyne, mager kropp og falmet pels. Streken til Dybvig understreker karakteren; dirrende, flikete og anspent.

Den retthalede Grisungen er mer naiv og avslappet rund i kantene. Han lar seg lede av Revens påfunn. Iført mørke briller, med granbar tapet fast rundt grisetrynet og tilnærmet aksent, agerer han Ole Busk fra Danmark og lurer fjompenissen Papp trill rundt. Fjompenissen er en mistenksom, rølpete, ubarbert og ubestemmelig hårete figur, i tegning og i tekst. Han er sint, men usikker, det understrekes i fremtoningens røffe strek, i sinte blikk, og verbale utbrudd i snakkebobler med versaler. Og nettopp snakkeboblene understreker nærheten til tegneserier og da av typen «underground». Slik beveger Per Dybvig seg mellom barne- billedbok og tegneserie-sjangeren.

Og på samme vis går historien i rykk og napp og viltre kast, den er ikke forutsigbar. Påfunnene dukker nærmest opp under veis. Slik blir fortellingen ganske absurd, fordi den ikke har noen klar moral eller underliggende mening. Den driver mot et mål som forflytter seg og endrer karakter underveis. Alt kan skje, og det skjer, og det er morsomt. Hovedpersonene er ikke helt snille, men de er morsomme, enten de lurer eller blir lurt.

Illustrasjonene understreker det absurde og det burleske i fortellingen. Konglesugeren ikke bare spruter, den bokstavelig talt spyr ut bringebærsyltetøy – her er assosiasjonene meget klare. Forfatter og illustratør leker seg med tabuemner og overdriver dem slik at vi må le med. Og det er befriende at store som små kan le sammen av barnebøker der heltene er både loslitte og angstbiterske, de lurer og stjeler og synes det er mye bedre å spise bringebærsyltetøy enn å støvsuge gamle tepper.

Deilig uskikkelig er det og helt moralfritt!



Skrevet av:
Kommentarer