Konkyliebæreren

Indisk fantasyroman

Det som skiller Konkyliebæreren fra dusinvis av andre fantasyromaner for yngre tenåringer, er nettopp at den er indisk. Dermed ligger en eldgammel visdomstradisjon med religiøse overtoner åpen med alle sine muligheter, foruten et fantastisk land og en alt annet enn europeisk verden.

Chitra Banerjee Divakaruni er riktignok indisk-californisk, noe som i denne sammenheng viser seg å gi en fruktbar bakgrunnsblanding hva idéverden angår. Hun er en erfaren forfatter, men Konkyliebæreren er hennes første barnebok.

Bokens unge helt heter Anand. Som vanlig i fantasygenren (eller innen de fleste heltegenrer i det hele tatt) er han eiegod, men undertrykt, i dette tilfellet av tebodeieren han arbeider for i den bengalske storbyen Kolkata, den som vi før i tiden omtalte med det engelske navnet Calcutta. Anand er tolv år gammel, og han er svært klok. Hjemme i skuret i slumstrøket har han moren sin, som sliter alt hun kan for å forsørge familien; den omfatter også Anands yngre søster Mira, som har vært utsatt for en traumatisk opplevelse og har trukket seg helt inn i seg selv. Faren reiste til Dubai for flere år siden for å tjene penger, men har ikke vært til å få kontakt med, bortsatt fra i de første månedene. Derfor er familien blitt så fattig.

En dag kommer en gammel, sliten vandringsmann til teboden. I motsetning til innehaveren er Anand både høflig og snill mot den gamle, som viser seg å være en healer. Han forteller Anand om den hemmelige og lukkede Sølvdalen i Himalaya, hvor de gode healerne har opprettet et brorskap til beste for seg selv og verden. Her dyrker de konkylien, som de henter sin gode energi fra. Imidlertid snek en ond healer seg inn og stjal konkylien; nå har den gamle mannen gjenerobret konkylien, men han er svak og sliten, og han trenger en hjelper til å beskytte den levende og magiske konkylien mot den onde Surabhanu og til å få konkylien tilbake til Sølvdalen.

Det meste av boken skildrer den gamle Abhyadattas, den delvis skeptiske Anands og den ivrige, vesle gatejenta Nishtas farlige og strevsomme reise gjennom India og opp gjennom fjellene til Sølvdalen, tett forfulgt av den mektige, onde ånden. Som alltid i fantasylitteraturen dreier det seg om det godes kamp mot det onde, og klisjeene florerer. Først i møtet med Sølvdalens gamle vismenn hever teksten seg over det jevne, med en flom av høyst gyldige visdomsord, fra det Sokrates-lignende «Det er en klok dumrian som forstår sin egen dumhet», via det halvkyniske «Hvorfor skulle jeg ønske å forlate freden og gleden i denne dalen (…) når vi i vårt daglige strev med å hjelpe verden hele tiden ser hvordan den er knuget av selvpåført elendighet?», til den endelige erkjennelsen: «Du kan hjelpe alle mennesker du vil, men du kan ikke gjøre dem lykkelige. Bare de selv kan gjøre det.»

Anands vanskeligste og mest avgjørende kamp er nemlig ikke kampen mot den onde Surabhanu, eller kampen for å overvinne de fellene healerne har lagt ut for å hindre andre i å ta seg frem til Sølvdalen. Heller ikke kravet om å løse deres gåte, som er den siste hindringen på veien inn i paradiset. Det aller vanskeligste følger etter ankomsten. Da er det nemlig seg selv Anand må kjempe med, og beseire. Vi nærmer oss renselses- og oppstigningsbegreper som henger sammen med både hinduistiske og buddhistiske visdomstradisjoner, samtidig som det sikkert også går an å trekke tråder fra for eksempel Henrik Ibsen.

Det vil likevel ikke si at Konkyliebæreren er noen tung bok, eller et pedagogisk verk som skal snike inn i oss klokskap bakveien. (Den gjør det kanskje likevel, men helt åpent og uten å skjule sine virkemidler.) Som de fleste bedre fantasybøker er den drivende spennende, og forfatteren er selvsikker nok til også å koste på seg noen kraftige doser humor, som når hun lar en ung healerlærling indirekte stjele ideer fra ingen ringere enn Asterix: «Fortalte jeg deg om den gangen de lagde en karrirett med den mangefargede fjellsoppen som ga ansiktene våre all verdens farger?»

I det hele tatt en bok det er lett å anbefale, til tross for en del ganske oppskriftsmessige og forutsigbare ingredienser og hendelser. Dessuten er Konkyliebæreren bare første bind av en romantrilogi, så vi har dobbelt så mye igjen å glede oss til. Kirsti Øvergaards oversettelse er levende, frisk og god, bortsett fra noen få tilbøyeligheter til å krongle unødig med setningsbyggingen til å begynne med: «Så kanskje, tenkte Anand med et smil, det bare var sjefen hans, Haru, eieren av teboden, som igjen stekte pakoraer med løk i harsk peanøttolje!»