Kort roman med mange muligheter

Boka begynner med at jeg-personen Mathias (16) kommer hjem en dag i oktober, og ser at politiet tar beslag i farens pc og papirer. Forretningsmann-faren har antagelig opptrådt uryddig/ulovlig, uten at vi får noe egentlig svar på det i løpet av boka. Alt sees fra Mathias’ synsvinkel.

Den første halvdelen av boka foregår i løpet av den første uka etter beslaget. Det veksler mellom nåtid og tilbakeblikk som viser hvordan familiens økonomiske status har utviklet seg: «Pappa ble ikke rik før jeg starta i fjerde klasse. Men da gikk det fort. Jeg husker at vi begynte å spise finere.» De to neste tidbolkene foregår fredag kveld uka etter, og i januar.

Mathias presenteres i første del av boka mest indirekte, gjennom sine beskrivelser av og reaksjoner på omgivelsene. Vi får en tydelig skildring av faren, som framstår som en gjenkjennelig gründertype med stort driv og liten sans for empati og nyanser. Mathias måler seg mot ham, uten å være sikker på om han beundrer eller misliker ham. Mora blir ikke beskrevet så grundig, og framstår som blek og utydelig birolle.

En liten bagatell som kanskje viser at Betanzo har jobbet med denne boka i flere år: Hva er nåtid? 16-åringen Mathias er født ett år etter at foreldrene møttes «en gang på 90-tallet».

Skrivesjangre

Et stykke ut i boka tenker jeg at her har forfatteren lekt med muligheten for at dette kunne bli mange ulike prosjekter, eller kanskje en stor, bredt anlagt roman som følger opp alle disse elementene.

Fra starten får jeg inntrykk av at dette vil bli et krimdrama og kammerspill, noe a la Bjørn Ingvaldsens «Far din» – om å vokse opp i skyggen av en forbryter, og hvordan det påvirker barnet og familien.

Jeg kunne også se for meg at dette ble en oppbruddsroman, historien om å vokse ut av det livet faren hadde skapt for dem. Det var noe i den distanserte skildringen av farens konkurranseinstinkt og omgang med sin ferske rikdom som tydet på det. Eller kanskje det kunne blitt en satirisk skildring av de nyrike: «Det var på den tiden pappa begynte å dra til Argentina på jakt.»

Så finner jeg flere steder ansatser til å gjøre dette til en Stavangerroman, med små innskutte karakteristikker av geografiske klasseskiller, millionærvillaer og hele den generelle siddisgeografien. Tydeligst er skildringene av seilbrett på Borestranda, kombinert med «Vi har aldri vært noe sjøfamilie. Både mamma og pappa kommer fra småsteder med potetåkrer på alle kanter.» Men dette blir heller ingen hovedsak i boka.

Alfahannen som ikke sto løpet ut

Boka er godt skrevet, og godt fortalt. Hver episode og hendelse er med på å bygge opp under utviklingen og konklusjonen i boka. Boka tåler derfor godt å leses flere ganger, slik at du kan oppdage de små hintene i bokas første del som peker fram mot sammenbruddet.

Jeg er nødt til å fortelle deg som leser dette at det ikke går bra med Mathias. Ellers kunne jeg ikke skrevet om boka i det hele tatt. Men jeg velger å ikke gi noe referat av hvordan ting utvikler seg, eller hvordan han oppfører seg mot seg selv og sine venner.

Boka er skrevet i førsteperson. Det er en velformulert 16-åring som fører ordet. Det er helt åpenbart et godt og naturlig valg å gjøre dette til en førstepersonsskildring, men det er også med på å understreke det gamle dilemmaet: en velformulert forfatter må uttrykke seg gjennom en ubalansert 16-åring. Det blir i økende grad vanskelig å se sammenhengen mellom den følsomme, observante og analytiske ungdommen fra bokas første del, og den destruktive Mathias som gradvis utvikler seg. Hvis du er en som skal skrive om denne boka i en skoleoppgave, vil jeg anbefale deg at du leter etter utsagn og replikker som nettopp viser hvordan hovedpersonen forandrer seg.

Ved andre lesning er det tydeligere at Mathias ikke bare er en følsom sønn, men også en gryende alfahann som imiterer faren. Vi ser det i samspillet med kjæresten Karo (Karoline), som Mathias tar når han vil – og da mener jeg seksuelt, og som han forsøker å kontrollere med sjalusi. Hans forhold til Karos venninne Jenny vitner også om en gutt som er vant til å få det som han vil, en gutt som bare delvis kontrollerer impulsene sine.

Boka avsluttes med en setning om undervannsstrømmene ved Borestranda. «Undervannsstrømmer» er en god beskrivelse av Mathias’ utvikling. Og det er lett å konkludere med at Elen Betanzo har skrevet en sterk historie som vil engasjere mange lesere.