Korte glimt av unge jenters liv

Novellesamlingen består av åtte fortellinger, hvorav den første og siste følger samme jente. Ettersom boken kun består av snaue åtti sider, sier det seg selv at dette er svært korte historier. Novellene har til felles at de alle er skrevet fra et jeg-perspektiv og følger jenter i trettenårsalderen. Alle novellene ser ut til å være satt til nåtiden, men jentene befinner seg i forskjellige land og kulturer, og de møter dermed også veldig forskjellige typer utfordringer og situasjoner. Samtidig gjør det personlige perspektivet at man kan kjenne seg igjen i skildringene, til tross for at noen foregår langt fra den vestlige verden.

Historiene er skrevet i et enkelt og uformelt språk, med bruken av ord som «sjøl» og setninger som «Hun sa jeg så bleik ut og trudde jeg hadde fått mensen». Det at språket er likt i alle de forskjellige novellene, kan til tider føre til at man glemmer at man har gått over i en ny historie i en veldig annerledes setting. Samtidig gir det også samlingen en helhet, som om alle historiene handler om samme jente, og dermed understreker det at det egentlig ikke er så stor forskjell på mennesker, selv om de kommer fra veldige forskjellige utgangspunkt. Kontrastene er derimot store, kanskje spesielt ettersom samlingen kun følger jenter, med et spenn fra trygge liv i Lillehammer til unge jenter som er livredde for seksuelle overgrep i Zimbabwe.

Noen av novellene er altfor korte til å gi noe ordentlig innsikt, og man sitter igjen med en forventning om mye mer når man blar om og innser at novellen er ferdig. Dette kan til dels være effektivt, siden det åpenbart åpner for tanke og refleksjon, men i noen tilfeller hadde det gjort seg med noe mer informasjon og kunnskap.

Fortid og nåtid

Novellene som foregår i mer fremmede omgivelser er gode utgangspunkt for samtale. Norske barne- og ungdomsskoleelever har godt av å både lese om og snakke rundt temaer som angår hvordan barn på deres egen alder har det rundt omkring i verden, og dette er samlingens styrke.

I tittelnovellen følger vi en jente på kunstmuseum på King’s Road i London med sin mor. Selv om temaet for så vidt er interessant nok (utstillingen er om den amerikanske fotografen Lee Miller), brukes det vel mye tid på detaljer om bildene, som kanskje heller kunne blitt brukt på å gi oss mer innsikt i hva denne trettenåringen føler på. Hun blir kjent med den pratsomme museumsverten Mary som liker å gå i kostymer, selv utenom jobb. De to korte møtene med Mary, først på utstillingen og så på kafé etterpå, er fine, små glimt av relasjoner som kan oppstå mellom fremmede.

Kunst og kultur dukker opp igjen i novellen «Modellen», hvor hovedpersonen besøker sin far i København. Foreldrene er skilt, og faren skal få barn med sin nye kjæreste, noe hovedpersonen opplever som både hyggelig og trist, ettersom hennes egen mor kanskje ikke har det så bra. Far og datter besøker Nasjonalmuseet i København, fordi hovedpersonen er fascinert av Egtved-piken som døde ung, et av de best bevarte funnene fra bronsealderen. På samme måte som jenta i tittelnovellen tenker mye på fotografen Lee Miller, er jenta i «Modellen» nysgjerrig på livet til Egtved-piken. Dette er et fint grep av Hølleland, å trekke inn unge jenters liv fra helt andre tidsaldre og knytte det opp mot nåtiden.

En av de lengre novellene, «Skilpaddejenter» følger en australsk jente som er med foreldrene sine på jobb på en ekspedisjon i Great Barrier Reef. Denne historien utvikler seg på en god måte som gjør at man gradvis innser hvor man er og hva som foregår. Men nettopp mangelen på dette grepet i de kortere novellene trekker samlingen ned.

Hølleland har skapt grunnlaget for interessante karakterer og historier, som gjør leseren nysgjerrig på mer. Men noe lengre historier og et dypere innblikk i personenes liv hadde hevet samlingen, og gjort at fortellingene satt litt lenger i leseren.