Mitt barnebokminne - av Vibeke Stokka
Bjarne og Stine mister en pingvin
Gabrielle Vincent

Oversatt av Tor Åge Bringsværd
Cappelen 1982

Tapt og funnet

For noen år siden flyttet foreldrene mine fra barndomshjemmet mitt og jeg ble tilkalt for å rydde i gamle bøker og leker. Det tok lenger tid enn jeg forventet.

Jeg er vokst opp i et hjem fullt av bøker, og med et ganske variert innhold. Pappa var på sin side ihuga fantasy/sciene-fictionfan, mens mamma likte bestselgerene. Det var novellesamlinger fra alle verdens hjørner, det var faktabøker om ville stammer i Amazonas og det var alle hovedbøkene fra Bokklubben. Min bror og jeg hadde vår egen lille krok med bokhyller fulle av Donald Duck, Nancy Drew, faktabøker og annet spennende. Der satt vi nesten hver dag etter skolen i hver vår saccosekk med eplebåter i en skål. Før vi bladde i boka ble fingrene sirlig tørket av på buksa, etter mange formaninger om hva klissete pekefingre gjør med sidene. Tilgangen på bøker har som du skjønner vært stor.

Derfor er det litt rart hva som fester seg på et barnesinn. For midt i haugen av bøkene fra barndommen fant jeg bildeboken Bjarne og Stine mister en pingvin. Idet jeg tok den opp veltet en masse følelser, tanker og minner opp i meg. Akkurat som når man hører en sang man ikke har hørt på flere år, og man får klamme minner fra mørke klassefester. Heldigvis var det ikke slike minner som kom med denne, men en slags underlig følelse av å ha kommet hjem, til armkroken til pappa, til svake minner om den blå pingvinen og gjensidig angst med Stine, over å ha mistet det kjæreste man har.

Boken handler om Stine som går tur med Bjarne, altså en voksenperson med navn, som ikke falt meg underlig da jeg var liten. Og hennes kosedyr, pingvinen Simen. På turen mister Stine pingvinen og Bjarne må ut å lete. Han finner pingvinen helt ødelagt, og prøver uten hell leketøysbutikken. Han ender opp med å kjøpe alle kosedyrene i butikken, men Stine er utrøstelig. Til slutt syr Bjarne en ny pingvin etter sirlige forklaringer fra Stine og de feirer med å gi nabobarna alle de andre kosedyrene han har kjøpt.

Nå i voksen alder har jeg lurt litt på hvorfor akkurat denne boka gjorde så dypt inntrykk på meg. Skulle jo gjerne viftet med en flott forfatter, og fortalt hvordan denne spesielle boka formet meg som barn. Men den gang ei. Det er mulig det var bokens vakre, sarte akvarelltegninger, som skilte seg ut blant alle 80-tallsillustrasjonene i de andre barnebøkene mine. De var mer preget av datidens fargevalg som brunt og oransje. Eller var det rett og slett det alltid aktuelle temaet om hvordan det er å miste kosedyret sitt? Jeg blir ofte fortalt en historie om hvordan jeg selv mistet kosedyret mitt langs kaia i Larvik mens vi ventet på danskeferga. Kalle Kanin ble funnet av en snill mann og levert tilbake etter en time. Senere opplevde jeg Redda Joppe død eller levanda på tv, dog ikke like dramatisk, siden han mistet Joppe hver dag. Og i dag er det Karsten og Petra sin leting etter Frøken Kanin som har satt min tre år gamle datter helt ut.

Som bibliotekar vet jeg at det er de hverdagslige problemstillingene som overlever i bokhylla og leses av flere generasjoner – som å miste et kosedyr. Noe som blir bekreftet ved et enkelt søk på «mistet kosedyr» på google. Der får jeg både treff på tåredryppende artikler fra aviser, til Facebooksider du kan etterlyse kosedyr på og faktisk forskning om at kosedyr gjør barnet ditt trygt, selvstendig og sosialt.

Så kanskje det er et høyverdig barndomsminne allikevel!

Boka kan leses hos Nasjonalbiblioteket i bokhylla.no.
Vibeke Stokka er barne- og ungdomsbibliotekar ved Porsgrunn bibliotek. Hun sender stafetten videre til Helene Fagerhus, barne- og ungdomsbibliotekar ved Bærum bibliotek.

«Barnebokminner – fordi hukommelsen er en uvurderlig kritiker.»



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.