Kosefaktor åtte

Når Aschehoug først gir ut sakprosa for barn, er det gjerne en tittel med internasjonalt potensial. Slik er det også for Den store boka om kjæledyr. Denne kjappe og kyndige innføringen i ulike arters særtrekk og behov, gir et godt utgangspunkt for å matche rett barn med rett dyr også utafor Norges grenser. Først og fremst avklarer teksten hva det er rimelig å forvente av hvert enkelt kjæledyr. Langt fra alle 20 er like kjælne.

Rikt utvalg

Tittelen Den store boka om kjæledyr er misvisende hvis du leter etter råd om hvordan du best kan ta vare på selskapsdyret ditt. Du får vite nok om stell til å ane hvilken jobb dyret krever, men ikke hvordan du bør gjøre det. Boka er først og fremst en innføring i mangfoldet av valgmuligheter. Styrken er at den vier sjeldne kjæledyr like stor plass som dyra på popularitetstoppen – katt, hund og kanin. Hva med en minigris eller et pinnedyr? Mest sannsynlig kan ikke en krevende papegøye eller kongepyton flytte inn hos deg i virkeligheten. Men når disse dyra får akkurat samme behandling som de øvrige, blir det like nærliggende å forestille seg hvordan det ville vært å ha dem i hus.

Utvalget begrenses av Lov om dyrevelferd. I Norge er det forbud mot eksotiske dyr, men med en liste over unntak for visse slanger, øgler og skilpadder. Boka presenterer fire dyr derfra. Med det beveger debutant og DN-journalist Gøril Sæther seg inn i et omdiskutert dyrerike. I Stortingsmeldingen Dyrevelferd som kom like før jul, foreslår Regjeringen å fjerne unntakene. (Begrunnelsen er blant annet at det er etisk problematisk å avle fram mus kun til slangefôr.) I stedet vil for eksempel allergikere kunne søke om å holde skilpadde, slik loven var før 2017. Blant høringsinnspillene er det også kommet forslag om forbud mot kjæledyr «som ikke er egnet til samkvem med mennesker eller har særlige behov som er vanskelig å møte, for eksempel hamster, chinchilla og degus». To av disse tre er med i utvalget. Hamsteren blir oppgitt å egne seg for «deg som ikke er så opptatt av kos og klem» og skal ikke vekkes når den sover. Chinchillaen skal «aller helst» ha sitt eget, kjølige rom med temperatur mellom 14-18 grader. Det blir opp til leserne å avgjøre hvorvidt dette lar seg gjennomføre i praksis.

Pinnedyret er det eneste som – i kraft av å være et insekt – ikke krever en juridisk ansvarlig eier på minst 16 år. Teksten gjør dessverre intet poeng av det, selv om den presiserer at for eksempel kranset gekko bør håndteres «sammen med en voksen».

Strukturert «matchmaking»

Det er aldri tvil om at Sæther er opptatt av dyrevelferd. Hun er nøye med å presisere hvor stor plass dyra trenger og hva som ellers skal til for at de trives. Malen hun bruker, inkluderer blant annet særtrekk, utstyrsliste, meny over hva de spiser, mini-språkkurs og hva du kan forvente av kos. Ikke minst er det punktlister over hvem dyret ikke vil passe for: «Katt passer ikke hvis du ikke orker å få døde mus i gave.» Ilder derimot: «passer for deg som liker å bli bitt i tærne».

Hvert dyr er også fulgt av en advarsel: «Ikke kyss skjeggagamen! Den kan smitte deg med salmonella.» Slike friske vrier på vesentlig informasjon vitner om språklig overskudd og sikker humoristisk sans. Tre oppslag til hvert dyr gir god plass til et fristende og lettfattelig system av tekstbokser som inkluderer introduksjon til hvordan livet har utviklet seg fra frihet til fangenskap – ispedd anekdoter som den om minigrisen Dudley på 120 kilo.

Malen passer best til dyr som undulat og minigris, som allerede er sortert ut av større kategorier. Hund er derimot en så mangfoldig art at teksten må ta forbehold. Behov for mosjon og stell vil variere. Det gjør presentasjonen mindre presis. Den nettbaserte rasevelgeren til Kennelklubben er et langt mer nøyaktig verktøy for den som lurer på hvilken hund som kan passe. Likevel får Sæther også her vist teft for den mest sentrale informasjonen, som at hunder egner seg for dem som liker å gå tur, tåler bjeffing og ikke er borte for lenge av gangen.

Idylliske kosedyr

Illustratør Oda Valle sørger for at hvert dyr er umiddelbart gjenkjennelig. Likevel ligner de mer på tøydyra man får kjøpt i lekebutikken enn på kjæledyra i dyrebutikken. Samtlige er på sjarmoffensiven med søte øyevipper, og gjerne med antydning til smil. I et svært gjennomarbeidet design bidrar romantiseringen til en tvers gjennom koselig stemning.

Selv om aktivitetene og miljøene varierer fint, viser dyra seg alltid fra sine mest tillitvekkende sider. De ser fornøyde ut der de spiser, sover og vasker seg. Idyllen egner seg bedre for en koselig lesestund enn til å vitne om faktisk dyrehold. Den fôrer dyrebok-lesernes drøm om å elske og å bli elsket. Da bagatelliseres bokas fakta som at hamstere kan bite og papegøyer kan gå til angrep. Likevel fungerer det, for når illustrasjonene bygger opp under klisjeen om at alle kjæledyr er søte, blir kontrasten desto mer fascinerende der teksten punkterer det inntrykket.

Først i oppslaget om akvariefisk når idyllen en grense. Fiskene har åpenbart ikke kunnet tegnes inn i et akvarium, for her fins fiskeslag som ville spist hverandre hvis de faktisk hadde svømt sammen. Det gjør heldigvis den redelige teksten oppmerksom på.

Kosefaktoren

Gullfisk hører til fire arter som er angitt med kosefaktor null. Boka er på sitt svakeste når den anslår hvem disse kjæledyra passer for. De blir en slags annenrangsløsning for dem som ikke tåler pelsen og behovene til de andre dyra. Da overser Sæther blant annet akvariets spennende utfordring: å mestre et helt økosystem.

I utgangspunktet er det uansett genialt at Den store boka om kjæledyr angir kosefaktor på en skala fra null til ti. Behov for gjensidig godhet ligger ofte til grunn for barns ønske om et kjæledyr. Kosefaktoren fungerer i de fleste tilfeller som en realitetsorientering. Kaniner får for eksempel bare faktor fem. Kun hunder og marsvin får toppskår. Det gir mening å ville bruke hele skalaen. Men hvor klokt er det? Teksten nyanserer bildet ved å fortelle at ikke alle hunder er like opptatt av å bli klappet. Marsvin derimot: «kan bli veldig kosete hvis du duller med dem.»

Dyrebeskyttelsen i Bergen anslår at marsvin er det dyret de får inn flest av til omplassering sett i forhold til hvor mange slike kjæledyr det holdes i Norge. Eierne stiller ofte med feil forventning. I en bok som ellers har sin styrke nettopp i realitetsorientering, er det synd at den underslår at marsvin er et byttedyr det kan være krevende å vinne tilliten til.

Faktisk kunne det vært en morsom lek å fylle «barn» inn i denne malen. Hva spiser de? Hvor stor plass trenger de? Hvem passer barn for? Når vi kommer til kosefaktor, vil den som gjør denne øvelsen oppdage at ingen vil kose alltid, for alle skapninger eier seg selv. Ingen bør følgelig utstyres med kosefaktor 10.