Koselig postapokalypse på hjul

I kanten av en stor by lever et lite parallellsamfunn av dyr. Når de enkle livene deres blir truet av utbyggere på den ene siden og lille Timos fremskridende sykdom på den andre, starter de å bygge en kjempestor buss som skal ta dem til det mytiske landet Balanka. Der vokser det safran-liljer som kan kurere alt.

Landskapet er postapokalyptisk og dystopisk industrielt, men også vakkert og storslagent. Vi er på den andre siden av en atomkrig, og et av de første stoppene bussen tar er for å redde faren til et av barna fra en fabrikk der arbeiderne bor og arbeider og bruker livene sine til å skru sammen elektroniske dingser. Men bussen kjører også over «broen til Nordpolen» og over endeløse sletter, vakre i sin tomhet.

Dette er Richard Scarrys Travelby filtrert gjennom Studio Ghiblis fortrylling av det hverdagslige. Sidene er så store og detaljerte at det er umulig å bla seg raskt gjennom dem, uansett om det dreier seg om et bypanorama eller bare et grønt, flatt landskap på et bakteppe av blå himmel og skyer.

Københavns titteskap

Bøkene til Jakob Martin Strid har ofte holdt seg i en fantasiverden. Mimbo Jimbo og vennene bor i en liten dal skjermet for menneskelig innsyn, mens Sebastian og Mitcho i Den kjempestore pæra starter eventyret sitt i en liten by som er solslikket og middelhavsk.

Noen ganger skinner likevel Strids hjemby København gjennom på sidene, det være seg gjennom gater og bydeler i diktsamlingene Min mormors gebiss og Mustafas kiosk, eller i Flyveboken hvor han blandet flere av universene sine.

Kanskje har byen aldri vært til stede i så stor grad som i Den fantastiske bus, på tross av at handlingen finner sted i metropolen Ahnstarr City. I løpet av det femten år lange arbeidet med boken skal Strid ha gått rundt med skisseboken på Refshaleøen, et gammelt industriområde fylt med containere og store lagerbygninger som under navnet «Reffen» har fått en hipsteraktig renessanse med gallerier, designbyråer, food trucks og endeløse brukthaller fulle av dansk design. Heltene våre i boken bor i nettopp et slikt område, i randsonen av metropolen både fysisk og sosialt, hvor de bygger husene og livene sine av det som flyter ned til dem.

Filmskaperen Wes Anderson er glad i å bruke titteskap-effekten, hvor man liksom har fjernet en av sidene på bygninger eller kjøretøy så tilskueren kan se inn. Strid er likeledes en mester på dette, og han tegner så koselige og intime rom at man får lyst til å si med hovedpersonen, «Det ville være nok bare at være på vej til Balanka for evigt.» Som lesere får vi stadig titte inn hvordan dyrene har innrettet seg i den fantastiske bussen eller i andre boliger, og ta del i hverdagen på reisen enten de ligger i sengen og titter ut av vinduet, leser bøker, spiller på nettbrett eller bare dagdrømmer.

Alle som har tatt T-banen utover de endeløse nybyggslettene på Amager vil kanskje kjenne igjen denne effekten fra de store boligblokkene som er bygget der, hvor hele sider av bygningene er i glass så man kan følge dagliglivet til de som bor der inne. Det virker sannsynlig at Strid har latt seg inspirere av disse også.

De voksnes verden

Jeg har ventet på at et norsk forlag skulle annonsere en norsk versjon av Den fantastiske bus, men den ser ikke ut til å stå på utgivelseslistene denne høsten heller. Jeg tenker den er for god til ikke å være på vei (det er visstnok en budkrig på gang, og boken er også nominert til Nordisk råds litteraturpris), men samtidig er det noe svært dansk ved boken som kanskje ikke så lett lar seg overføre til det norske samfunnet. Jeg tenker spesielt på hvordan danske barn ikke blir skjermet for de voksnes nytelseskultur på samme måte som i Norge. I Dyreparken i Kristiansand får du ikke kjøpt så mye som en lettøl, mens Tivoli i København har et helt smug fylt av ølkneiper, toppet med Anarkist bar.

Likeledes i denne boken tenner (de voksne) figurene seg sigaretter som den naturligste ting i verden; en annen av dem er alkoholiker. I ett tilfelle tilbyr en av figurene den andre en joint, til stor glede og et utbrudd av «Hit med den! Åh gud, jeg har ikke slappet af i 25 år …» Dette er en del av de voksnes verden som barn åpenbart vil kjenne igjen, selv om den ikke nødvendigvis er den verdenen som velmenende pedagoger vil vise dem.

Overveldende håndverk

Det er sjelden man ser bøker utenfor coffee table-kategorien i et så stort format som dette. Med sine stive permer, avlange format, tykke sider og vekt på to og en halv kilo er det en bok man som leser må tilpasse seg.

Da jeg besøkte Reffen i sommer var det for å få med meg utstillingen med originaltegninger fra Den fantastiske bus. De skuffet ikke. Boken har åpenbart vært Strids store lidenskapsprosjekt mellom mange andre bøker som han har gitt ut de siste årene, og illustrasjonene til boken er malt i stort format – noen av dem flere meter brede.

Det opplyses foran i boken at ingen kunstig intelligens eller digitale tegneverktøy er brukt i boken. Uskarpe konturer som jeg først tok for å være digitale artefakter, viser seg å være et produkt av tegneteknikkene. Ser du godt etter på sidene kan du skimte strekskissene under malingen, og steder hvor Strid har måttet lappe på lerretet for å fylle ut hele bildet.

Den fantastiske bus er en roadtrip full av medrivende avstikkere og et eventyr i på alle måter stort format. Men den er også et overveldende argument for det manuelle håndverkets fortsatte plass i kulturen.