Tittel: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til
Tekst: Liv Marit Weberg
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2014
Antall sider: 190

Kræsjlanding i skoeske

Feelgood-roman for ungdom og unge voksne om å ikke helt mestre det å flytte for seg sjøl.

Av og til er det ingenting som trøster så godt som å høre om andres ulykke. Det er litt slik Liv Marit Webergs debutroman oppleves. Vi leser om Anne Lise som har hatt en tilsynelatende grei oppvekst på et lite sted ikke så fryktelig langt fra Oslo, og som flytter til byen for å ta ”et såkalt høgskolestudium i utviklingsstudier”. Mor og far kjører henne inn til hybelen i Oslo, den ligner til forveksling på en skoeske. Anne Lise tropper opp på Høgskolen, full av pågangsmot. Men, nei, det går ikke… Weberg beskriver godt de lett fjasede tilstandene rundt skolestart. Det er faddergrupper og bli-kjent-leker og mye tull og tøys for å forhåpentligvis skaffe seg noen venner eller medsammensvorne. Her blir det fullstendig kræsj for Anne Lise. Hun bråsnur, vender Høgskolen ryggen og begir seg ut i verden på egenhånd.

Komedie

Weberg lykkes i å beskrive det dypt smertelige i å ikke få til det sosiale spillet. Det ligger et element av sjølstraffing i å isolere seg slik som Anne Lise gjør. Hun synes ikke at hun er bra nok – ”jeg er fornøyd med normal”, sier hun til seg sjøl. Den avstanden Anne Lise har til seg sjøl og sine egne følelser minner om tilstanden til en annen litterær person: Ellinor i Vigdis Hjorths roman Leve Posthornet! Begge er komedier der vi lider sammen med hovedpersonen på veien til å akseptere seg sjøl. I komedien består verden av figurer eller typer, det gjør den til dels i Webergs roman.

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til er skrevet i en slags dagbok-stil. Webergs språk er friskt, med innslag av østnorsk dialekt. Det muntlige språket kler sjangeren godt. Kapitlene er korte, med kapitteloverskrifter i fete typer som enten kommenterer teksten eller går rett inn i handlinga. Et av kapitlene der Anne Lise har truffet en gutt som blir en virkelig venn, ser slik ut:

Man kan si mye om Brilla

Man kan for eksempel si at han har briller. At han er ganske lav. At han er klønete og kanskje litt nerdete.

Men man kan jo si andre ting også”.

Språket er svært barnslig. Det understreker behovet Anne Lise har for å bli sett, akseptert og elsket som den hun er. Språket roper formelig ut: Elsk meg! Se meg! Jeg er bare et lite menneske!

Dvale

Anne Lise går i dvale. Hun isolerer seg på hybelen, den lille ”skoesken” sin. Hun strever forferdelig med å forholde seg til andre mennesker. Til slutt er hun så full av sjølforakt at hun mener at hun rett og slett er for stygg til å gå ut. Og hva gjør hun? Hun ser reality-tv. Men ikke på tv, hun ser ut av vinduet. Noen hver kan kjenne seg igjen i at det av og til blir for mye, og føle behov for å trekke seg tilbake fra verdens ståk og larm. Den kommersielle verden er full av spa-opplegg og retreatmuligheter. For Anne Lise blir det så vanskelig at hun er på grensa til å bli syk, hun står og vipper, men hun har, på tross av det som kanskje er en sosial fobi, en tøff holdning. Det gjør at vi aldri egentlig er i tvil om at hun kommer til å få til livet sitt til slutt.

Når det gjelder miljøskildringa i boka, kjennes det litt pussig at det ikke finnes en datamaskin i Anne Lises skoeske. De fleste unge kvinner i dag forholder seg til sosiale medier, enten de er aktive der eller ikke. Det skurrer litt at pc eller facebook ikke blir nevnt med ett ord. Litt mobilaktivitet finnes, men forunderlig lite.

Rotte-race

Etter et år i dvale er studielånet borte – Anne Lise må ut for å få seg jobb. Hun får napp på ei veikro ved Lillestrøm. Her er det en liten logisk brist i boka. Anne Lise har ingen penger, men hun får seg på magisk vis en togbillett til Lillestrøm. ”Mennesker er ålreite så lenge man kan ha dem litt på avstand”, sier Anne Lise. Som en overlevelsesstrategi kaller hun menneskene i veikro-miljøet for rottemennesker. Et av disse rottemenneskene viser seg å være en ekte rotteeier og også en sann redningsmann for vår hovedperson. Den strie og bitre historien sukres – er det er forsøk på å få den til å falle bedre i smak hos målgruppa?

Ball, tog og geografi

Weberg bruker en ball som bilde på livet. En livsball. I starten av romanen triller denne ballen nedover, slik en ball jo gjør hvis det er fall i terrenget. ”Og i mellomtida, mens man sitter der, totalt handligslammet, ruller livsballen bare videre, nedover altså, i raskt tempo, helt ukontrollert, og den stopper ikke før man dør. Dessverre.”, skriver Weberg og her følger vi metaforen, men når ballen i slutten av romanen begynner å rulle oppover av seg sjøl og altså bryter naturlovene, blir det verre å følge logikken.

Weberg er utdannet ved Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning – et utmerket institutt, men jeg er fristet til å foreslå et kurs i geografi for barnebokforfattere. I 2010 ga Erlend Loe ut Kurt kurér – ei bok om Kurts farefulle ferd til Nord-Norge, der den ville Hektor Hellføkk ledet kampen for å dele landet i to. Nå kunne det i denne boka virke som om kampen allerede var kjempet og vunnet, og at Nord-Norge hadde isolert seg som et slags Nord-Korea der ingen informasjon og kunnskap om det mystiske landet slapp ut. Loe presterte i boka å flytte byen Mo i Rana nord for Saltfjellet. Kanskje ikkje så dramatisk for nordmenn flest, men det ble oppfattet som nokså nonsjalant av oss som har en viss kunnskap om Norges geografi. I Webergs bok reises det med tog. Til Troms. Ørlite grann research av forfatter og forlag ville gitt informasjon om at det er svært vanskelig, siden det ikke finnes tog i Troms.

 



Skrevet av:

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.