Krantz, Leif: Barna i det blå

Surrealistisk bildebok

Da vi gikk i andre klasse fikk vi komme ned i skolebiblioteket. Det var et sparsomt utstyrt bomberom bortenfor doene med reoler i metall og en liten kartotekskuff i brunt tre. Innerst i rommet var det en lav, rød hylle med noen ganske få bildebøker. Jeg husker med sitring de to viktigste av bøkene der: The making of Ben-Hur og Barna i det blå.

The making of Ben-Hur (eller hva tittelen kan ha vært) var et reklamehefte fra en amerikansk filmproduksjon med blendende fargefotografier av en kobberbrun Charlton Heston, rød purpur, gylne brystplater og hvite hingster. Ja, hele det hollywoodske romerriket var gjengitt i full cinemascope, technicolor og fire farger. Det var utrolig hva et skolebibliotek i grå betong kunne romme.

Sterkest var likevel møtet med boka som stod ved siden av Ben-Hur, nemlig Barna i det blå. Det var ei surrealistisk bildebok om tre barn som kjeder seg og om trollet Tore som maler alle slags fantasilandskaper de drømmer seg bort i. Illustrasjonene var i en befriende lekende stil som snakket til barn, helt annerledes enn Reidar Johan Berles stiliserte lesebokillustrasjoner der fargene ikke traff innenfor strekene engang. For denne boka var nesten som tegnefilm på tv, men helt i farger, og enda mer magisk enn selv Donald Duck & Co, som mamma kjøpte hver tirsdag, kunne bli.

Jeg skjønte siden at Barna i det blå er den norske utgaven av svenskene Leif Krantz og Ulf Löfgrens Barnen i det blå. Dette er et forholdsvis tidlig illustrasjonsarbeid av den masseproduserende Albin- og Ludde-tegneren Löfgren, utført i plakatfarger i motsetning til hans karakteristiske sprittusj- og akvarellteknikk i seinere utgivelser. Bare det var en stor aha-opplevelse. Og at Leif Krantz var mannen bak tv-seriene Modiga mindre män og Kullamannen som hadde gjort sånt voldsomt inntrykk da jeg var fem og seks. Jeg oppdaget også at det finnes en første bok med de samme figurene, Barna i jungelen, som opprinnelig kom på svensk allerede i 1959.

I minnene blander jeg disse to bildebøkene, Barna i det blå og Barna i jungelen, og ser for meg brede oppslag med illustrasjoner av en brennende rød ørken og et propellfly på en blå himmel, en flokk sinte inuitter på hvite isflak og menn med stresskofferter og bowlerhatter. Og så de tre barna, selvfølgelig, den lange gutten og de korte jentene, med tidsriktige høyhalsa gensere og gummistøvler, eller utstyrt med tropehjelmer og macheter på vei inn i en dyp, grønn jungel. Alt sammen så annerledes og merkelig, både morsomt og spennende på en gang, både enkelt og rikt, og med et inspirerende metaperspektiv på virkeligheten, på sannhet og løgn, dikt og fantasi etter hvert som trollet Tore maler nye verdener i boka og vasker dem ut igjen med kosten sin. Intuitivt visste jeg allerede da at det var dette som var det mest fascinerende av alt: Å se og tegne og dikte sine egne verdener. Å legge ut på en uendelig fantasireise bøyd over et hvitt ark med en blyant i handa eller sittende i senga med en stor bok med bilder tungt i fanget.

Jeg kan som voksen fortsatt i små glimt få den samme følelsen av å oppdage en skjult skatt som den gangen i skolebiblioteket, men henførelsen og begeistringa blir aldri like intens. Dessverre.