Dronningen av Sotra er en frittstående oppfølger til Kongen av Sotra, men begge kan fint leses uten kjennskap til hverandre. Vi følger JK (eller Jan Kåre, selv om det høres mindre kult ut, og den lille omgangskretsen hans på Sotra, et tettsted utenfor Bergen.
Der Kongen av Sotra utspilte seg i løpet av en sommerferie som ble alt annet enn kjedelig, trues denne gangen JKs bedagelige hverdag. Han har fått seg en hyggelig jobb på Sartor Senter, spiller i band på kveldene og er nysgjerrig på den nye jenta i klassen: Sahar. Livet går ganske greit, helt til JK spør om Sahar vil henge sammen i helgen, og hun hvisker tilbake at «det er nok best du ikke tenker mer på meg».
Dagen etter er Sahar sporløst forsvunnet.
Men som JK snart skal oppdage, er det sjelden noen faktisk forsvinner sporløst. Han må bare se litt nærmere etter. Sammen med Sahars meget bestemte bestevenninne, Thea, gjør han akkurat det, gjennom alt fra innbrudd og «spaning» på Sartor Senter til klønete utspørringer av tvilsomme typer og postbokstyveri.
Å ville være voksen
Dronningen av Sotra er skrevet i første person, og handlingen drives fremover av en naiv og barnslig fortellerstemme. Helt i starten kan den virke litt for enkel, men ganske raskt blir det tydelig at dette er et bevisst og godt grep. Fortellerstemmen lar oss komme tett på JKs indre liv og på usikkerheten som ligger i det å være fjorten år.
For JK vil gjerne være voksen. Samtidig er han ikke helt ferdig med å være barn.
Også JKs forhold til foreldrene viser denne kontrasten godt. Når han tar seg selv i å nyte en klem fra sin mor, velger han raskt å trekke seg unna. Samtidig kommer han med dumme utsagn og smålige kommentarer som stiller ham i et barnslig lys. Det skaper interessante, og ofte humoristiske, motsetninger, hvor han prøver å vise at han kan prestere like godt som – eller helst bedre enn – alle andre.
Ungdommene vi blir kjent med bruker mye tid på å analysere hva som sies om dem, og blir som et resultat mer oppmerksomme på hverandre og hva som skjer rundt dem. Denne egenskapen, sammen med barns naturlige kreativitet og mangel på skikkelig risikoforståelse, skaper bokas små detektivspirer.
Hva har skjedd med Sahar?
Mysteriet om hva som egentlig har skjedd med Sahar er engasjerende. Raskt er det flere karakterer som vekker mistanke, men dette skifter hele tiden ut ifra retningen på JK og Theas etterforskning. Som leser kjenner jeg på bekymringen og frustrasjonen som fester seg i JK etter hvert som dagene går og Sahar fremdeles ikke er funnet. JK og Theas søken etter svar virker tidvis håpefullt naiv, men jeg sitter og krysser fingrene sammen med dem for at Sahar rett og slett har rømt hjemmefra.
Samtidig som mysteriet utspiller seg, kommer hverdagens tidstyver og forstyrrer. Skole, jobb, bandøving og å få nok søvn er relevant for en ungdom, men passer dårlig med et tidskritisk mysterium. Når JK drar på noen av disse aktivitetene mellom «etterforskningen», gir det pusterom og drar tempoet ned igjen, og svingningen Isaksen slik skaper fra høy til lav puls fungerer bra.
Det underliggende, mørke temaet om utfordringene minoriteter står overfor, forlater oss likevel aldri. Likevel holder Isaksen nivået dempet nok til at de mest brutale konsekvensene overlates til leserens egen fantasi. Det oppleves passende for både målgruppen og historien at vi er med JK og Thea på deres kanskje første direkte møte med hatrelaterte hendelser, og får oppleve litt av hva mennesker kan finne på å utsette andre for, gjennom JK og Theas øyne.
Heldigvis for oss er JK en nysgjerrig person, som sammen med Thea får historien til å skyte fart. På deres vei mot svar står den litt skremmende moren til Sahar, vekteren Kral, den homofobe Paddien, og hvem vet hvor mange andre som lusker på Sartor Senter etter stengetid?
Å vite bedre er bare halve jobben
Jo lenger inn i boka jeg kommer, jo mer melder spørsmålet seg: Hvor mye bedre kunne vi forstått hverandre om vi hadde oppmerksomheten mindre rettet mot oss selv?
Hvor mye kunne vært unngått dersom vi brukte mer tid på å forstå menneskene rundt oss, fremfor å trekke forhastede konklusjoner? JK tar ofte seg selv i å dømme eller urettferdig behandle dem som fremstår usikre eller sårbare, spesielt om han selv har følt seg urettferdig behandlet av dem tidligere. Dette ser vi kanskje tydeligst i dynamikken mellom JK og bestekompisen Børs. Gjentatte ganger får en av dem overtaket på den andre, og velger å bruke det til å stikke heller enn å løfte. Jeg setter pris på at boka inviterer leseren til å utforske denne problemstillingen.
Gjør deg klar til å hoppe!
Kapitlene avsluttes ofte med høy puls og cliffhangere, som gjør det vanskelig å legge boka ifra seg. Mot slutten tar dette virkelig av, hvor siste del føles som å kastes mot et stup som Isaksen allerede hintet til på første side, men som vi selv valgte å fortrenge for å kunne holde håpet i live. Plutselig oppdager vi at forfatteren har lokket oss helt frem til kanten av stupet, og det er ingenting annet å gjøre enn å hoppe, og håpe han har skrevet vinger inn i historien.
For her er virkelig ikke den lykkelige slutten garantert.
Dronningen av Sotra er en intens krimfortelling om rasisme, vennskap og voksesmerter, med langt mer dybde enn de naive, men bemerkelsesverdige ungdommene først lar oss tro.
