Forfatter Signe Olaug Pedersen
Illustratør Mona Brekke
Mysteriet med treningsnarkomanen
89 sider
ISBN 978-82-521-7964-4

Forfatter Lars Mæhle
Illustratør Per Dybvig
Harry og Ivars detektivbyrå
176 sider
ISBN 978-82-521-7982-8

Forfatter Sigrid Merethe Hanssen
Illustratør Åshild Irgens
Detektiv Smartbart og sabotasjen på badet
46 sider
ISBN 978-82-521-7965-1
Samlaget 2011

Krim x 3 fra Samlaget

KRIMBØKER PÅ KANT MED LOVEN

Må bøker om detektiver nødvendigvis være krimbøker? Ikke hvis du spør Samlaget. Tre nye bøker om mysterier og detektiver lever på kant med sjangerloven.

Smak selv på disse titlene: Harry og Ivars detektivbyrå av Lars Mæhle, Detektiv Smartbart og sabotasjen på badet av Sigrid Merethe Hanssen og Mysteriet med treningsnarkomanen av Signe Olaug Pedersen. Tror du at titlene varsler reinspikka krim, skal du vite at krimsjangeren i dette tilfellet spenner fra følsomt fjortisdrama til absurd språklek.

Utgiversignalet
Noen foreldre vil slippe å lese alle gavebøkene til barna sine. De stoler på utgiversignalet til forlaget. I så fall går tankene til 5-bøkene, Hardy-guttene og Nancy Drew når en boktittel inneholder ord som ”mysterier” og ”detektiv”. Forventningene går mot spennende handling som får sidene til å løpe. Finnes det også de som inntar motsatt posisjon, og som mener at populære sjangermerker heller bør være et middel til å lokke barn inn i litterære eksperimenter? I så fall har Samlaget funnet sitt publikum.

Bakkekontakt
Mysteriet med treningsnarkomanen av Signe Olaug Pedersen er den av disse bøkene som har mest bakkekontakt. To tenåringer gjør husarbeid for en gammel dame, og de oppdager at barnebarnet hennes smugler treningsdop. Handlingen er helt i tråd med Hardy-guttene. Først avslører tenåringene en skurk, så blir de bakbundet og stengt inne, og til slutt får de hjelp av en tredjeperson som dunker skurken i hodet med en spade.

Vennedrama
Når den enkle krimhandlingen likevel kan passere, skyldes det at fortellingen egentlig har et annet hovedfokus. I sentrum står et vennedrama mellom to gutter som for første gang må forholde seg til en jentevenn. Det er her forfatteren har sitt egentlige engasjement, og dette dramaet er følsomt og troverdig skildret. Svakheten er at krimhandlingen bare blir en uferdig kulisse, og det virker som om forfatteren har glemt at det kan være følelser mellom en bestemor og en sønnesønn – selv om sistnevnte har blitt kriminell.

Nakne tusjtegninger
Illustratør Mona Brekke har forsterket realismen i boken ved å fryse hverdagsscener med nakne tusjtegninger. Ved første øyekast virker motivvalget litt kjedelig, men tegningene har et uttrykk som kler poesien i et vanskelig vennedrama.

Høy risiko
Mysteriet med treningsnarkomanen halter mellom to sjangre, men det lille elementet av krim er handlingsdrivende. Med enkelt språk og tydelig handling kan også boken anbefales for ren lesetrening, og er et godt tips for elever som bør skjerpe seg i nynorsk. Den samme anbefalingen gjelder ikke de to andre bøkene i denne anmeldelsen. Verken Lars Mæhle eller Sigrid Merethe Hanssen har til hensikt å gjøre det enkelt for sine lesere når de skriver om sine respektive detektiver. Begge forstyrrer handlingen med digresjoner og ordlek, og begge skriver med høy risiko når de satser på at det finnes lesere som kan dele deres særegne form for humor.

Lekent univers
Lars Mæhle har til nå skrevet fire bøker om Harry og Ivar, uten at vi har blitt særlig kjent med hovedpersonene. Dette er ren mythosfortelling, med handlinger som kaster figurene rundt i et lekent univers. I Harry og Ivars detektivbyrå møter vi superskurken Kameleonen, som er forbløffende lik Mikke og Langbeins motstander, forkledningskunstneren Spøkelseskladden. De aller fleste handlingselementene er da også felles. Den sikre og velkjente handlingstråden gir forfatteren stort rom til å boltre seg med ordlek og absurde digresjoner.

Hasta la Vinstra, baby!
Krimlitteraturens varemerke, den utvidete simile, er naturligvis med:

ein blåveis så blå at Den blå grotta på Capri ville verka kommunegrå til samanlikning (S 136). Du er like treg som ein ekstra moden blåmugg-tregost.(s 173)

 

I humorskuffen finner vi også meningsløse bokstavrim og tullete ordspill:

    kvart skap (er pynta med) diverse vimplar, vifter og vidløftig vaffelkunst (s 169. Hasta la Vinstra, baby! (s 115)

I tillegg har forfatteren en egen skuff for bløtkakehumor:

    Ein fransk oppfinnar dunkar ein bagett i hovudet på engelskmannen, som på si side heller varm te i buksebretten til franskmannen – men bommar og treffer ein wienerbrødlasurspesialist på låret … (s. 107)

Barn i lek
I Harry og Ivars detektivbyrå er personene karakterløse og uforutsigbare. Du kan bli nysgjerrig på enkelte løsninger, men det blir aldri nervepirrende spenning. Når det hadde kostet forfatteren så lite å gi personene en mer tydelig karakter, ser han kanskje en gevinst i å la det være? Vi blir forklart at bokens figurer er voksne personer, men det er bare forfatterens påstand. Harry og Ivar og deres snakkende hund er vel egentlig bare barn som løper rundt i et rollespill med lån fra gamle tegneserier? Figurene holder seg til handlingen, men det barnlige skinner hele tiden gjennom i replikkenes mange digresjoner. Til slutt lurer de superskurken til å spise en gul underbukse. Da er vi ikke lenger i krimsjangeren, men i en bok om barn i lek.

Sikker strek
Illustratør Per Dybvig har fått i oppdrag å tolke Lars Mæhles klønete detektiver. Siden fortellingen om Harry og Ivar har så mange opplagte referanser til film og tegneserier, har Dybvig sikkert gjort lurt i å gå motsatt vei. Ved første gangs gjennomlesning trekker de vare tegningene seg til side, og fungerer som nødvendig luft i en lang bok. Ved nærmere ettersyn gir tegningene boken forlenget liv, med sikker strek og mange humoristiske detaljer.

Sans for humor
For virkelig å like boken om Harry og Ivar, må du først og fremst dele Lars Mæhles sans for humor. Dette gjelder i enda større grad Sigrid Merethe Hanssens Detektiv Smartbart og sabotasjen på badet. Her finnes det knapt ingredienser av krim og spenning, og det grenser til lureri når en tegning av Sherlock Holmes lyser fra forsiden. Boken handler kort og enkelt om tre barn som blir tvunget til å rydde i huset på feriens første dag. Mot slutten av boken plukker et barn fram et detektivsett for å finne ut hvem som har sølt på badet. Er det mulig å skrive en spennende bok om et så uspennende prosjekt?

En bok om husvask
I dette tilfelle har ikke forfatteren verken krim eller spenning på agendaen. Arbeidsoppgaven til barna er å vaske huset, og hele boken er et humorprosjekt som består i å skildre husvasken som Operasjon husvask, altså en militær operasjon. Faren blir kalt Obersten, mens barna marsjerer som soldater ned trappen. Den lille kimen til handling ligger i replikken hvor det minste barnet får beskjed om å utføre «Eit viktig oppdrag, i eit vanskeleg terreng. Han skal sørgje for at badet er reint og pent og innbydande …» (s 23).

Militær humor
Denne boken virker mest av alt uforståelig fordi den bryter så kraftig med forventningene som er skapt på forsiden. Uansett er det dristig å skrive en bok som knapt har handlingsutvikling, men baserer seg på stadige gjentakelser av militære kommandoer. Barn kan sikkert kjenne seg igjen i Operasjon husvask, og dessuten føle på frustrasjonen over å gå glipp av et dataspill med kameratene. Men ønsker de å lese en hel bok om det – og bare det?

Ordet detektiv
Illustratør Åshild Irgens har skapt en innbydende bok om detektiv Smartbart. Ved å gripe fatt i de små halmstråene som byr seg, har hun både tegnet sjørøvere, og ellers gitt fart til en ganske stillestående handling. Det grafiske uttrykket er enkelt og grovskåret, og den naive figurbehandlingen peker mot bildeboken. Men samtidig er bokens språklige stil og humor litt for komplisert for de aller yngste. Dermed er det ikke lett å vite hva Samlaget egentlig vil med denne boken, eller med ordet detektiv – rent generelt.



Skrevet av:
Kommentarer