Kriminalteknikk

Saklig, usentimentalt og bevisoptimistisk

Jørn Lier Horst er politimann i Vestfold, født i 1970, og han har hittil skrevet 4 kriminalromaner på Gyldendal. Denne gangen skriver han faktabok for ungdom om en avgrenset del av politiets virksomhet: den kriminaltekniske etterforskningen. Boka er den ellevte boka i serien Vitenskapsbiblioteket, en serie som Eirik Newth redigerer for Gyldendal barn & ungdom. Jeg trodde at politiets oppgaver er av en mer samfunnsfaglig karakter, men akkurat denne delen av politiarbeidet passer godt inn i seriens naturvitenskapelige profil. Teknisk etterforskning etter mord, ran og innbrudd handler om å samle og analysere observasjoner og funn. Dette er en tilnærming som appellerer spesielt til én type læringsstil, den logisk/matematiske intelligenstypen. Konkrete og detaljerte kapitler om fingeravtrykk, DNA, patologi, kruttslam og forfalskninger går rett hjem hos unge lesere i det som kalles «slukealderen» fordi hungeren etter viten om verden er så stor. Vi som husker «Hardyguttenes detektivhåndbok» kan nikke gjenkjennende.

En fagmann på hjemmebane
Horst er etter vanlige forlagsvurderinger godt egnet som barnebokforfatter. Han er fagmann på hjemmebane, og har en dobbel autoritet: Han kjenner faget, han kan skrive «ordentlige bøker» og han er allerede kjent blant voksne bokkjøpere. Mitt inntrykk er imidlertid at det er få spor av forfatteren i denne boka: teksten er langt på vei gjort både objektiv, nøytral og upersonlig. Men det er ikke nødvendigvis negativt.

Boka er delt inn i 14 kapitler på 2 til 4 sider. De omfatter ulike tema som fingeravtrykk, skriftanalyse, brannstedetterforskning og patologer. De to siste kapitlene er annerledes. Det siste er et tradisjonelt «slik kan du bli politi»-kapittel, mens det nest siste er spesielt interessant fordi det drøfter grensene for bevisene som argument, og introduserer nyanseringer som overlagt og forsettelig drap.

I fjor utga Aschehoug En faktahest om politiet. Faktahesten var skrevet for yngre lesere, og ga en bredere framstilling av flere sider ved politiets rolle i samfunnet. Disse to bøkene overlapper derfor i liten grad, jeg vil heller si at de supplerer hverandre.

Bilde- og språkbruk
Jeg er ubekvem med bruk av identifiserte drapssaker som eksempel i boka. Åpningskapitlet begynner med en dramatisert gjenfortelling («Det glinser i det kalde stålet. Gjerningsmannen løfter øksa til hugg»), kombinert med en faksimile fra VG hvor morder og offer er avbildet sammen og navngitt. Dette ubehaget fra min side kan skyldes at jeg er ukjent med sjangeren kriminalfaglig litteratur, og graden av offentlighet som er vanlig der. Men jeg tror ikke at boka ville tapt på at identifikasjonen hadde vært unngått i omtalen av denne saken.

Det meste av teksten er skrevet i nøytral utgreiende prosa, uten bruk av personlige pronomen. Det finnes noen få eksempler på dramatiserende tekst, slik jeg har vist eksempel på ovenfor, og det er noen få avsnitt med du-stil, men det er mest retorisk brukt i sammenhenger som «hver dag mister du mellom 100 og 200 hårstrå». Boka er tett og grundig illustrert, med en blanding av reportasjeaktige bilder fra åstedsarbeid og teknisk-instruktive bilder av analysearbeid og analysemetoder.

Men hva var egentlig årsaken?
Dette handler om store, dramatiske forbrytelser: mord, dødsbranner, grove ran og forfalskninger. Likevel er skildringen helt uten emosjoner og formaninger. Bortsett fra noen små dramatiseringer fremstår et lik som en rent teknisk sak, uten pårørende eller affekt. («Hvis etterforskerne finner lik som ligger på ryggen, men har dødsflekker på magen, betyr det at noen har flyttet på liket etter at døden inntrådte» og «Er det mye kruttslam rundt skuddsåret, kan det være snakk om et kontaktskudd – at løpet på våpenet ble presset mot offerets kropp idet skuddet ble avfyrt».) Denne rasjonelle tilnærmingen til ran og mord er selvsagt både faglig logisk og helt nødvendig for å ikke spore av, men jeg hadde nok satt pris på et innledende eller avsluttende kapittel om offer- og pårørendereaksjoner.

En voksen leser vil flere steder spørre seg selv, eller boka, «hva kan få mennesker til å gjøre slikt mot hverandre?» Slik sett er det bare enkelte sider ved forbrytelsen og politiarbeidet som kommer fram i boka: leting etter tekniske bevis og analysen av disse, uten å reflektere over motiv eller skyldfølelse hos gjerningsmannen. Forfatteren velger også å ikke bruke en synlig forfatterstemme som kunne formidlet forargelse, fortvilelse eller andre følelser på vegne av offeret, etterforskningen eller samfunnet.

Boka etterlater et inntrykk av at alt kan bevises, og at alle forbrytere legger igjen spor som etterforskerne vil finne og forstå. Det er sikkert viktig for politiet å demonstrere sin kapasitet, og det har uten tvil verdi å styrke den unge leserens tillit til politiets evne. Muligens har det også en kriminalitetsforebyggende effekt å fremstille det slik, men jeg tror kanskje likevel jeg er litt skeptisk til om «alt» faktisk kan bevises med kriminaltekniske metoder.

Fornuft og følelser
Vår kultur har en polaritet mellom følelsesstyring og rasjonalitet. Denne boka skildrer en teknisk-analytisk og rasjonell tilnærming til virkeligheten. Jeg har ovenfor reflektert over fraværet av følelser i boka og/eller i denne delen av politiarbeidet. Men jeg synes ikke det er riktig å kritisere forfatteren for dette fraværet. Det er et valgt premiss, og det er ikke vanskelig å se at det å skulle skrive saklig om «forbrytelsens psykologi» i en bok tilpasset 10-15-åringer er en nesten umulig oppgave. Konklusjonen er: Innenfor sine premisser leverer Horst en saklig, godt oppbygd fremstilling av viktige sider ved politiarbeidet, godt tilpasset målgruppa.