Krisetid?

Da Nordisk barnebokkonferanse (NBBK) tidligere i år ble arrangert på Sølvberget i Stavanger, var temaet «krise». Programpostene demonstrerte hvor sentralt krisemotivet står i barne- og ungdomslitteraturen. Tekstene som ble presentert handlet om terror og traumatiserende erfaringer, globale utfordringer som klimakrise og krig, men òg om små og store kriser i individuelle liv.

Konferansen inneholdt et litterært krisemangfold som verken ble omtalt i Periskops eller Norsk barnebokinstitutts dekning. Kanskje var Heidi Bøhagen og Ida Therese Klungland farget av det krisebildet som ble tegnet av forskerne Trude Hoel og Elisabeth Brekke Stangeland på konferansens åpningsforedrag. I en sal full av bibliotekarer med hjerter bankende for barnelitteraturen er det klart at det påkaller krisestemning når den første nasjonale leseundersøkelsen viser at en tredjedel av landets barnefamilier knapt leser litteratur sammen.

Er det så krise, da?

Et hovedspørsmål på konferansen handlet om hvorvidt selve lesningen som en aktivitet som hører barndommen og ungdomsårene til, er i krise?

Til tross for et dystert statistikkgrunnlag var konferansens generelle vending mot krise, preget av håp, gjerne knyttet til bibliotekets rolle som litteraturformidler. Bøhagen i Periskop trekker frem parallellsesjonen om lesende gutter som den mest tankevekkende programposten. Det finnes lesende ungdom, de er til og med gutter, og de kan både begrunne og reflektere over sin egen lesning. Jeg er enig med Bøhagen i at dette var en stimulerende og betryggende programpost, men i likhet med flere andre programposter, også de litterære, handlet den mer om håp, enn om krise.

Det må ikke bli for mørkt i barnelitteraturen, det kan ta livsmotet fra både barn og unge, og det må tydeligvis heller ikke bli for mørkt på barnelitteraturkonferanser, selv når temaet er mørkt.

Ved siden av håp, må håpløshet og frykt kunne sies å være relevante tilnærminger til litteraturens krisefremstillinger. Det er rett nok langt mellom de håpløse krisefortellingene i barne– og ungdomslitteraturen, men de finnes. Fra de siste årene forteller Tiger Gartés nattsvarte roman Dette dreper oss (Vigmostad & Bjørke 2021) om hvordan en fars dommedagsfrykt får katastrofale konsekvenser for resten av familien. Særlig blir vi kjent med hvordan sønnen i familien formes av farens ekstreme individualisme og sivilisasjonsskepsis. Helene Guåkers Ein venn som meg (Samlaget 2022) og Peter Strasseggers Aleksander den store (Samlaget 2020) er to eksempler, blant mange, på tekster som tematiserer utenforskap og problematiske familierelasjoner, men som ikke ble nevnt på konferansen. 

Fører vektleggingen av håp til å ufarliggjøre barne- og ungdomslitteraturen på en måte som kan føre til at litteratur, litteraturformidlere og lesere undervurderes?

Jeg mener ikke at konferansen tok for lett på tematikken. Krise som litterært motiv ble for eksempel grundig belyst i de to programpostene der forfatter Mariangela di Fiore snakket om sine erfaringer fra å skrive om et kreftsykt barn i Å ri på enhjørninger (Gyldendal 2021) og fra samarbeidet i Utøya-dokumentaren Søstre. (Vigmostad & Bjørke 2021). Ettersom disse programpostene stort sett knyttet seg til enkeltverk, stod en del litterære tendenser igjen som uberørt, og jeg savnet et mer overordnet og undersøkende blikk på hva krise er og betyr for dagens barn og unge.

Krigsmotivet

På NBBK møtte vi de ukrainske skaperne bak Krigen som endret Rondo, en bildebok som opprinnelig ble laget etter Russlands annektering av Krim-halvøyen i 2014. Den har dessverre fått fornyet relevans, og samtalen med Andriy Lesiv og Romana Romanyshyn undersøkte hvilke muligheter som finnes i å formidle krigserfaringer til barn som selv er rammet av krig. På spørsmål om de var i gang med ny bildebok om krigen som pågår nå, var svaret nei, men kanskje i fremtiden når krigen er over.

I svaret antydet Lesiv og Romanyshyn at det er vanskelig å skrive om pågående kriser. Til tross for den etter hvert store historiske avstanden, er andre verdenskrig stadig et tilbakevendende motiv i norsk barne- og ungdomslitteratur. Marte Mittets Ulvehunger (Omnipax 2021) og Heiloen (Omnipax 2022), Lena Lindahls Den gylne stjerne (Cappelen Damm 2022) og Gutten i mørket av Harald Rosenløw Eeg (Aschehoug 2021) er eksempler på nylig utgitte krigsromaner for ungdom. Andre eksempler er tegneserien Sabotør av John S. Jamtli og Brageprisvinneren fra 2022 Rigel av Ida Larmo (begge Strand forlag).

De nevnte tekstene angriper krigsmotivet på ulike måter. Flere av dem formidler mindre kjente historier fra krigsårene. Ved å være noe mer enn fortellinger om heltemot og motstandskamp, inviterer de til kritiske tilnærminger til krigshistorier og viser frem hvordan etiske grenser brytes på alle sider i krig.

Krisehåndtering

Ungdomslitteratur om krig tar som oftest for seg hvordan unge mennesker opplever krisesituasjoner som kriger utgjør. Det kan vi også si er tilfellet for dystopisjangeren, der handlingen er lagt til fremtidige verdenssamfunn rammet av politisk og økologisk kollaps. Denne sjangeren virker å være dominert av mannlige forfattere, i hvert fall hvis vi ser på denne listen av forfattere som har gitt ut dystopier det siste året: Tor Arve Røssland, Asbjørn Rydland og Øystein Stene.

Dystopienes bakgrunnshistorier peker alle tilbake på en form for krisehåndtering som har fått fatale konsekvenser for menneskeheten. Hos Rydland og Stene har kunstig intelligens brutt inn og forstyrret den naturødeleggende måten mennesket lever på.

Disse tekstene kan dermed speile den frykten mange unge bærer på når det gjelder manglende politisk gjennomføringskraft i møte med de store samfunnsutfordringene. Samtidig finnes det det et håp i disse tekstene knyttet til enkeltmenneskers muligheter til å skape forandring. Håp er kanskje aller viktigst i tekster som fremstiller håpløse situasjoner.

Det usikre og det ubehagelige

Selv om NBBK tok for seg krisemotivet i årets konferanse, og Se og Les tok for seg det beslektede temaet uro i 2020, er det fremdeles mye interessant å si og utforske om krise som barnelitterært motiv. Hva er for eksempel nytt i samtidens krisefremstillinger? Hvilke trusler, helter og løsninger finnes i barne- og ungdomslitteraturen? Hva skiller barn og unges krisehåndtering fra voksnes? Litteratur kan tilby noe annet enn håp og trøst fordi den også forteller om det utrygge, det farlige og det ubehagelige i livet.

NB: Barnebokkritikk.no har de siste ukene vært under oppgradering, noe som har skapt forsinkelser i publiseringstakten. Derfor kommer dessverre denne kommentaren fra Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger en god stund etter at konferansen fant sted. Kommentatoren er helt uskyldig i dette.