Kritikeren har aldri rett

I et tidligere liv hadde jeg en kollega som anmeldte konserter. Spesialiteten til denne kritikeren var store stadionkonserter av den typen som ble annonsert et halvt år i forveien og hvor billettene gjerne kostet en tusenlapp. Og anmeldelsene var alltid positive. For, som kritikeren argumenterte, når noen hadde laget en så stor og dyr produksjon så måtte det jo være bra.

Heldigvis var det konkurranse på anmeldelsesfronten den gangen. Både lokale og nasjonale medier sendte sine kritikere til store konserter. I etterkant var papir-, eter- og nettmediene en kakofoni av meninger. Anmelderne var i hovedsak enige, men det var alltid en eller annen kranglefant med et kontrært synspunkt.

Vi som hadde vært på konserten satt ved kantinebordet dagen etter og slukte alle de ulike innfallsvinklene. Helheten var det beste. Hva én kritiker mener burde være mindre vesentlig, men les tre-fire anmeldelser av den samme tingen og du kan risikere å lære noe både om verket, kulturen og om din egen smak.

Jeg tenkte på den tidligere kollegaen min denne uken, da det plutselig gikk opp for meg hvor tomt det kritiske rommet har blitt i det siste. Det som skulle være en offentlig samtale om litteratur er altfor ofte blitt en monolog. Dagspressen anmelder lite som ikke har kjendisrelevans, og kritikken i nisjepublikasjonene er altfor ofte begrenset av lav distribusjon eller (om de er på nett) gjemt bak betalingsmurer.

Dette gjør selvsagt den offentlige samtalen mye fattigere, men situasjonen er også giftig for kritikken selv. En kritiker som er alene om å omtale et verk får en rolle det aldri var meningen at en kritiker skulle ha: som personen med fasiten.

Nå sitter det trolig opptil flere kritikere og mener at deres meninger er definitive og at det siste de trenger er nyansering i form av andre stemmer. Men en kritikk kan aldri være objektiv riktig. Den kan være velbegrunnet, godt skrevet og opplysende. Den kan være feig, dårlig belagt og skrevet i affekt. Men den kan heller aldri være objektivt feil.

Når jeg skal skrive en anmeldelse prøver jeg å trekke på alle referansene som føles riktige. Du kan sikkert si at jeg rører når jeg skriver for mye om kykloper i en Thore Hansen-anmeldelse, eller at pirater er helt uvedkommende når vi skal snakke om Ole Kristian Løynings nylig Kritikerpris-vinnende roman. Kanskje Kaptein Nemo fint kunne vært holdt utenfor når vi skal si at en oppgavebok for barn er nokså dårlig. Poenget er at det er min jobb å lese verket ut fra mitt ståsted, og gi en dom som er riktig for meg.

Andre kritikere vil lese verkene annerledes, og trekke inn sine referanser og erfaringer.

Kritikerne kan ikke ta hensyn til at deres anmeldelse kanskje vil være den eneste, like lite som at de skal skrive for noen andre enn leserne. Ingen skal avkreve en kritiker den objektive sannheten om et verk. Den subjektive sannheten derimot, det er noe annet.

Les også Guri Fjeldbergs intervju med Walter Wehus og Ingvild Bræin om Min venn Piraten, sampublisert med Periskop.

Kritikerne Walter Wehus og Guri Fjeldberg skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.

Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp til debatt, send en e-post til fjeldbergs101@gmail.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.