Kritikerne må skifte briller

Visst er barnebokanmeldelser mindre etterspurt enn før. Men når Lotta Olsson håper at anmeldelsene skal bli mer relevante for publikum av å anmelde et bredere utvalg barnebøker, tar hun feil. Måten vi skriver på er langt mer avgjørende.

For kunsten å bli lest handler om så mye mer enn å anmelde de bøkene som selger best. Og ærlig talt er jeg overrasket over at redaktøren for barnekultur i Dagens Nyheter (DN) ikke deler en analyse av hva som kjennetegner anmeldelsene som faktisk er mest lest. Som om hun bare ikke vil finne seg i vilkårene kritikerne i dagspressen virker under i den moderne oppmerksomhetsøkonomien.

En god tekst i DN måles formodentlig på samme måte som en god tekst i Bergens Tidende og Aftenposten, der jeg har mye av min erfaring fra som anmelder:

• Det viktigste suksesskriterier er hvor mange nye abonnenter teksten genererer. Hvor mange er altså villige til å tegne et abonnement for å få lese den?
• Hvor mange klikker på den uten å klikke raskt videre, men leser faktisk hele?

Rundt grøten

Her er algoritmene en kompliserende faktor. Barnebokanmeldelsene blir naturligvis hyppigere lest dersom avisa velger å gjøre dem ekstra synlige. Det gjelder med andre ord også å gjøre seg interessant for desken.

Og da er vi ved den grøten Lotta Olsson ser ut til å gå rundt: En gjennomsnittlig barnebokanmeldelse er temmelig kjedelig å lese for alle som ikke har vært med på å produsere boka – eller har som jobb å selge den eller låne den ut. DN lykkes bare med å nå publikum når de lager anbefalingslister som er så godt kvalitetssikret at de blir mer troverdige enn forlagenes egne reklamer. Da når de barnebokkjøperne.

To problemer står igjen uløst:

• Hvordan nå resten – og flertallet – av avisleserne?
• Hvordan få gitt oppmerksomhet til flere enn de aller beste bøkene?

Mitt svar er kun basert på egne erfaringer, for god forskning mangler. Særlig i Aftenposten har jeg vært med på å utvikle tilnærminger som på sitt beste gjorde barnebokanmeldelsene like godt lest som anmeldelsene av voksenbøker – til tross for at forfatterne og illustratørene oftest var mer ukjente navn.

Om å strekke seg

Først bittelitt kontekst: Jeg husker da den første redaktøren for Barnebokkritikk fikk spørsmål om hvem hun skrev for. Inger Østenstad svarte: «Boka». Som nyutdannet journalist var jeg rystet. Fra utdanninga mi satt det i ryggmargen at jeg var forpliktet overfor avisas lesere. Østenstad skrev også i stor grad for leserne. Men en dyktig litteraturkritiker på tidlig 2000-tall kunne fortsatt la avisleserne strekke seg etter anmelderteksten i overbevisning om at innholdet ville være verdt innsatsen. Kritikerne oppdaget for seint at det er anmelderteksten som må strekke seg etter leserne. For publikum har i utgangspunktet oppmerksomheten andre steder.

Det er heller ikke rart at det var litteraturvitenskapen kritikerne gikk til for å sikre barneboka større anerkjennelse som kunst. Mange skriver fortsatt primært for å vise forståelse for boka og fagfeltet. Jeg ser en altfor stor ydmykhet overfor de rådende ideene i litteraturvitenskapen og en altfor liten ydmykhet overfor de virkningsfulle grepene i kommunikasjonsbransjen. «Tabloid» er ikke et skjellsord selv om det fins mange dårlige måter å være tabloid på. Ikke minst har vi mye å lære av bloggerne.

6 velmente råd

For å ta et tabloid og tydeliggjørende grep: Her er mine råd til Lotta Olsson.

1) Gi anmelderne et kurs i vinkling: Hva ved denne boka er mest relevant for avisleserne? Ta utgangspunkt i at enhver bok – selv enda en bæsjebok – er en potensiell nyhetssak. Bruk gjerne et journalistisk verktøy som VISA-kriteriene i jakten på nyhetsverdien. Det kan like godt være oppsiktsvekkende forhold utafor boka – i forbindelse med for eksempel temaet eller forfatteren.

2) Også svenske anmeldere bør begynne å levere forslag til tittel og ingress. Da blir de minnet på at de må vinkle enda spissere og mer interessevekkende. En god vurdering er ikke bare velbegrunnet. Den er først og fremst tydelig: Hva vil anmelderen at denne teksten skal gjøre?

3) Tillat vinklingen å være så ensidig at anmeldelsen ikke yter boka full rettferdighet. Det er vanskelig å være fullt ut rettferdig uten å ta med poeng som kjeder avisleserne. Hensynet til anmelderens lesere kommer først, ellers bidrar også denne anmeldelsen til å undergrave interessen for hele barnelitteraturfeltet. Den mulige uretten kan sikkert forlag, forfattere og fans bearbeide videre i sosiale medier.

4) Jeg er enig i at populærkultur må anmeldes på sine egne premisser. Glem ikke barnelesernes behov, og oppfordre til å inkludere vurderingskriterier som har lav status i den rådende litteraturvitenskapen (f.eks. at boka skaper gjenkjennelse eller oppfyller ønskedrømmer). Hvis anmelderen hører til blant dem som prinsipielt mener at fri kunst er hevet over moralske hensyn, er ikke dagspressen stedet å jobbe. Men husk at moralske innvendinger ikke er til hinder for å bruke andre vurderingskriterier i tillegg.

5) Oppfordre til mer research. Integriteten til kritikeren har tradisjonelt vært bygd på at hen har stått for sin mening alene – uten innflytelse fra andre. Kvaliteten på bedømmelsen kan likevel gå opp av å involvere flere kilder – ikke minst i vurdering av sakprosa. Visst er det lov å kontakte noen som kjenner tematikken bedre – eller å teste boka på faktiske lesere. I slike samtaler dukker ofte nyhetspoenget opp. Mest fruktbart er det å slippe til flere stemmer i anmeldelsen når de er uenige med meg. Konflikt engasjerer publikum.

6) Lær av influenserne. For kritikk er også litt forbrukerjournalistikk. I DN leverer anmelderne bare på to av forbrukerjournalistikkens tre kriterier: De kombinerer relevant ekspertise med engasjerte, uavhengige anbefalinger. Men de oppleves upersonlige og skårer derfor lavt på tillit. Tilliten til autoriteter har nemlig aldri vært lavere. Bloggerne skjønte det først. De iscenesetter seg som lesernes venn der de deler følelser og personlige erfaringer som publikum kan kjenne seg igjen i. Da først blir de verdt å lytte til fordi det er som om de kjenner deg og vet hva du trenger. Det går fint an å være personlig uten å komme i veien for boka. Hva med å betrakte lesingen som en kroppsopplevelse? Å skape tillit innebærer å spre bøkene på en liten, profilert anmelderstab som er tydelig til stede i tekstene sine, og som avisleserne får bli godt kjent med over tid.

Visst kan det diskuteres om en såpass pragmatisk tilnærming er til barnelitteraturens beste. Når jeg uttaler meg såpass bastant, øker risikoen for at jeg kan ta feil. Det er en bevisst risiko som gjør det lettere å være enig eller uenig med meg.  

Slik jeg ser det, inngår det i kulturredaktørens jobb å skape større forståelse for hvor avgjørende det er for litteraturfeltet at anmelderne tilpasser seg oppmerksomhetsøkonomien. Alternativet er å bekjempe kapitalismen.