Barnebokkritikk mot korrupsjon

Korrupsjon er et enormt problem i India, også når det gjelder barnebøker. Nå foreskrives medisin fra uventet hold.

Noen ganger bringer NORLA (Norsk litteratur i utlandet) meg ut til hjørner av verden der man blir minnet om kjernen i det man driver med. Nylig besøkte jeg Uttarakhand nord i India der Himalaya-fjellene fyller horisonten og der barnebokforleggeriet dreier seg om kamp mot analfabetisme og rett til skolegang, særlig for jenter.

India har som kjent hatt en eventyrlig økonomisk utvikling de siste tiårene med en årlig vekst på oppimot 7 % av BNP. Den økte velstanden merkes, også gjennom en økt statlig satsning på læremateriell på nasjonalspråkene i de offentlige skolene. Engelsk er den øvre middelklassens språk, men boomen kommer for tiden på nasjonalspråkene som hindi, marathi, nepali og andre. Interessen for barnebøker er stor, og nettopp barnebokforleggeriet blir stadig referert til som det raskest voksende segmentet av bokmarkedet.

Statlige innkjøpsbudsjetter til offentlige skoler øker, og med store penger kommer også korrupsjonen. Selv om bøker fortsatt er lavt priset i India og det gjerne ikke er snakk om mer enn noen få tusenlapper i bokbudsjett per skole, er det så mange skoler at summen blir enorm.

Innkjøpene skjer gjerne sentralt på delstatsnivå, og i en delstat som Bihar, for øvrig delstaten med høyest andel analfabeter i India, er befolkningen på over 100 millioner, og innkjøpsbudsjettet for barnelitteratur til skoler og biblioteker på 40–50 millioner kroner.

På et trekkfullt kjøkken i Uttarakhand, over linsesuppe og routi-brød, fikk jeg en innføring i dette omfattende problemet av Arvind Kumar.  Kumar er tidligere sjef for The National Book trust of India, men bruker nå sin pensjonisttilværelse til veldedige prosjekter som å bygge opp biblioteker og drive engelskopplæring i landsbyer her i Uttarakhand. Han er også en av de aktive innen ”Pag-E” (Publishers Action group – Ensuring quality books for children), en sammenslutning av barnebokforleggere som jobber mot korrupsjon.

Et av tiltakene til Pag-E er The good books guide, en elementær håndbok i hvordan man skal vurdere barnelitteratur. Dette heftet som ble lansert av under bokmessen i Delhi i februar i år, skal distribueres til byråkrater med ansvar for barnebokinnkjøp til skoler.

Arvind Kumar mener problemet i stor grad ligger i innkjøpsleddet. Det er byråkrater uten spesiell interesse for eller kunnskap om barnelitteratur som velger ut bøker for innkjøp, og hvis man ikke evner å skille godt fra dårlig, blir man sårbar for bestikkelser. For hvis to alternativer tilsynelatende er akkurat like gode, hvorfor da ikke velge det alternativet som er fordelaktig for en selv? Presset er stort, for det er klart at det er lukrativt for forlag og distributører å komme på en slik innkjøpsliste og plutselig få en bestilling på 100 000, eller en ”lakh” som dette tallet enkelt og greit heter i India. De samlede bestikkelsene på dette feltet kan komme opp i 40–50 % av de totale innkjøpsbudsjettene. Av mange forlag regnes slike bestikkelser nærmest som del av distribusjonsomkostningene.

Men det er ikke mindre skadelig av den grunn. Den tapende part er barna. For mange er disse bøkene nemlig den eneste form for læremidler de har tilgang på. Om disse er av dårlig trykkekvalitet, mangler sider, eller har et moraliserende eller irrelevant innhold, går det ut over læringen og mulighetene disse barna får.

The good books guide er strukturert rundt en rekke spørsmål som besvares trinn for trinn: Er bokas sideantall fullstendig? Er trykkekvaliteten god? Er plotet i boka godt og engasjerende? Er språket tilpasset aldersgruppen boka retter seg mot? Kan lokale barn identifisere seg med bokas innhold? Omtales minoriteter på en ikke-nedlatende og ikke-stereotyp måte? Er svaret ja, gå videre til neste trinn.  Om svaret er nei, rådes man til å legge den aktuelle boka til side. Svært konkret og kanskje litt skjematisk utvelgelse – men om ikke annet bidrar det til å skape bevissthet rundt hva kvalitet er.

Å motarbeide korrupsjon er krevende, det er ikke så mange virkemidler man har til rådighet. At litteraturkritikk kan være ett slikt middel er egentlig innlysende, men jeg måtte til India for å innse det. Kunnskap kan utgjøre en forskjell.