Kronglete Uglehus

Forsiden er blå med snirklete tegninger. Den er spekket av detaljer fra boken, og gir mange hint om hva vi har i vente i denne debutboken fra Ragnhild Brochmann. Den fikk meg til å tenke på Mummitrollet og Tante Gummigutta og deres hus bebodd av underlige figurer med en anelse uro under overflaten. Dette er bøker som har gitt mange gode lesestunder hjemme hos oss, og assosiasjonene farget mine forventninger. Prologen lover heldigvis godt. Der blir vi introdusert for stemningen og noen av de eiendommelige karakterene. Den vekker nysgjerrighet og forhåpninger om en spennende fortsettelse.

Soppbesettelse

Gulliver og faren har nettopp flyttet inn i Uglehuset. Et unnselig uglebrunt hus mellom to storslagne fasader. Men det er ikke fargen som har gitt navn til huset. Det er oppkalt etter tidligere eier, den berømte Professor Adelgran Uglehus. Han var professor i mykologi, læren om sopp, og både bodde og arbeidet i huset. Professoren var besatt av sopp, noe som er et gjennomgående tema i boken. Han brukte det som ingrediens i alle retter, til og med i dessertene. I et laboratorium i kjelleren studerte han soppens egenskaper, og det mest spektakulære var en eliksir han utviklet som skulle gjøre mennesker udødelige.

Interessante og sære typer

Hele historien foregår i dette merkverdige huset bebodd av litt sære og rare typer. Verden utenfor blir knapt skildret, annet enn at faren forsvinner på jobb hver dag. Dette er et grep jeg synes forfatteren lykkes med – jeg savner aldri å utvide de fysiske rammene for historien, men er fornøyd med å bli kjent med den lille verdenen som befinner seg innenfor husets vegger. Der er det mer enn nok hemmeligheter å avdekke.

Forfatteren har en levende beskrivelse av karakterene og de fremstår troverdige i all sin særhet. Jeg føler jeg blir godt kjent med dem, samtidig som de bevarer noe hemmelighetsfullt, sider jeg ikke får vite om. Denne balansen gjør personene interessante.

Skildringen av far og sønn er også god. Det er noe uforløst i forholdet til faren som virker distansert og kjølig, men samtidig nært. Hverdagen rommer mange hemmeligheter de ikke forteller hverandre, som Gullivers oppdagelser i huset, og farens liv der ute. Gullivers veksling mellom å omtale faren som far og Hans Christian forsterker inntrykket av nærhet og distanse på en effektiv måte.

Feberfantasi

Et viktig moment er at Gulliver blir rammet av en uforklarlig febersykdom etter at de flyttet inn i huset. Det gjør ham for syk til å gå på skolen, og han må ofte holde sengen. Det gir rom for et vennskap mellom ham og Arne, og sammen prøver de å nøste opp i det mystiske som huset skjuler. Det feberaktige ligger som et slør over handlingen og gir fortellingen et uklart skille mellom fantasi og drømmer. Dette forsterkes av Herr Morkel som dukker opp i både Gullivers og Arnes drømmer og gir dem viktige hint og ledetråder.

Utilgjengelige naboer

Selv om jeg liker karakterene, ligger noe av problemet med boken akkurat her. Detaljerte beskrivelser av naboene i et forsøk på å skape individer ender opp med en karikering av stereotyper barn ikke har noe forhold til, og som dessuten ikke er veldig viktige for videre handling. Arne er en litt umoden mann med halvlangt, grått hår og en livlig fantasi som glir over i virkelighet. Han spiser posesuppe, har altfor lange tånegler, og er aldri på jobb. Topsy går i svarte klær, har briller og et tykt, persisk sjal rundt skuldrene. Hun eier en gris og driver med kinesiologi. Den mest vellykkete for barneleseren er Sørgelig trist. En eldgammel dame som av og til sleper seg ned trappen med tung pust og lyden av en tynn, knokete hånd med gullring som tar i rekkverket. Hennes gjentatte besøk til postkassen der det foregår en mystisk pakkelevering er et viktig spenningsmoment i historien – hun er en del av mysteriet.

For kronglete språk

Språket i boken kan tidvis være omstendelig, og det brukes ord og uttrykk som barn ikke nødvendigvis er så familiære med. I utgangspunktet kan dette være positivt fordi det er med på å utvide ord- og begrepsforståelsen hos barn. Problemet i Gulliver Blitz… er at forfatteren noen ganger blir mer opptatt av underfundigheten i visse formuleringer, enn av målgruppa. Når dessuten konflikten mellom skolemedisin og alternativ medisin diskuteres, tror jeg det går over hodet på en tiåring:

«Nei, Topsy arbeider ikke som bibliotekar eller et annet brillelærd yrke, hun jobber som kinesiolog. En medisinsk praksis som befinner seg helt ytterst på den alternative legegrenen. Det var slik faren til Gulliver hadde sagt det den gangen de diskuterte om kinesiologi var en rar, men spennende behandlingsform, eller en sjeldent utspekulert form for kvakksalveri»

Brå slutt

Forfatter Brochmann er best når hun maner fram en lun og gåtefull stemning. Hun mestrer ikke like godt temposkiftet som skjer mot slutten. Det virker konstruert. Når energi og atmosfære endres, mister handlingen og noen av karakterene troverdighet, og en for kjapp avslutning punkterer historien. Slutten bærer litt preg av en fortelling som aldri kom ordentlig i gang før det var på tide å avslutte.

Jeg lot meg tidvis begeistre av det rare og litt mystiske universet, men jeg er usikker på om forfatteren klarer – og rekker – å vekke lesernes fascinasjon for karakterene og husets overraskelser.