Kroppen på egne ben

For oss 70-tallskamerater er Kroppen en klassiker, som vel de færreste kan ha unngått omgang med i yngre dager. For nye lesere er den noe så sjeldent som en vakkert utseende faktabok, med både humor og filosofisk tilsnitt.

Vi som trådte våre barnesko i brune cherrox for noen tiår siden, glemmer nok aldri da Trond-Viggo Torgersen beinfløy på barne-tv med en gigantisk sædcelle i armene. Slik visualiserte og avmystifiserte han befruktningen for små tv-tittere. For ikke å snakke om da han tråkket rundt i noen enorme talgkjertler, og sank til knes i gulhvitt gørr i beste sendetid. Boken om kroppen ble utgitt første gang i 1983. Den kom i kjølvannet av denne tv-serien med samme navn, og antok mye av den samme lekne tilnærmingen til kroppslige fenomener. 20 år senere gis Kroppen ut på nytt. Denne gangen i mindre format, med oppdaterte skrifttyper og mer oversiktlig layout. Man har fjernet noen fotografier og komprimert tekst og billedmateriale, men ellers er alt ved det gamle. Og godt er det.

Hva skjer når vi nyser? Hvor blir det av maten vi putter i munnen? Hvordan ser vi ut på innsiden? Og ikke minst: Hvordan lages babyer sånn egentlig? Alt dette og veldig mye mer gir Kroppen svar på. På en enkel og lettfattelig måte, som selv de minste kan forstå, gis et helhetlig bilde av kroppens mange prosesser. Språket er blottet for fremmedord og medisinsk terminologi. Tvert imot har forfatteren skapt sitt eget vokabular for å forklare bl. a de ulike cellenes funksjoner på en forståelig måte. Lastebilcellene frakter luft rundt i kroppen. De geskjeftige vaktmestercellene feier unna rusk og rask, mens telefoncellene opprettholder kontakten mellom ulike kroppsdeler. Slik gjøres kompliserte prosesser håndfaste for de minste. Språkets enkelhet grenser tidvis til det naive, noe som tilføyer teksten mye av dens sjarm:

Fra øynene og ørene og huden og nesen og mange andre steder går det beskjeder til hjernen om alt vi ser og hører og kjenner og smaker og lukter. Så samler hjernen opp alt dette, og så har vi noe å tenke på.Torgersen åpner med et nærsynt blikk på kroppens byggeklosser, og avslutter med et tankefullt makroperspektiv, der parallellen trekkes mellom cellenes forhold til kroppen og vårt forhold til familien, jordkloden og verdensrommet. Midt mellom det minste og det største finner vi Thomas Kofoeds fortelling om Øyvind, som får klar beskjed om hvordan han ble laget, – (en tekst som med sin gromme skildring av hva mor og far gjør når de er ekstra glade i hverandre, fremdeles får denne leseren til å rødme). Deretter følger mer faktabaserte oppslag om henholdsvis hud, hørsel og syn, før vi beveger oss på innsiden gjennom fordøyelseskanalen, inn i blodårene, tar et røntgenblikk på skjelettet, og får et lite medisinsk leksikon med på kjøpet, der dagligdagse plager som forkjølelse, lus og allergi får sin forklaring.

Kroppen er utarbeidet i nært samarbeid mellom Torgersen og Vivian Zahl Olsen, og bærer også preg av et lekent samspill mellom forfatter og illustratør. Med få unntak er det Trond-Viggo selv som er Kroppens gjennomgangsfigur. De karakteristiske runde brillene og det litt sparsomme hårfestet går igjen hos gamle menn, fødende kvinner og kvisete tenåringer. Ja, selv sædcellene er bebrillet på Trond–Viggo–manér. Da Kroppen kom ut første gang, var forfatteren en figur som alle barn forbandt noe med. Vi hadde sett ham i stripete pysjamas med sin gigantiske kompis Flode. Han hadde oppfordret alle barn til å trampe på en smurf, og han hadde slanget seg i hengekøyen med sin landeplage ”orker ikke, gidder ikke, passer mække, raker`ække…”, for bare å nevne noe. Når Trond-Viggo ikke lenger har samme posisjon som barne-tv-onkel, blir forfatterens egen tilstedeværelse i Kroppen et fikst poeng som muligens går tapt overfor nye lesere. Det er likevel av de små ting.

Teksten formidler tanken om at kropp er flotte greier. Stort sett går det meste bra. Neseblod er ikke farlig. Vorter forsvinner av seg selv, og enten vi er brune, gule eller rosa i huden, er vi helt makne på innsiden. Samtidig levnes rom for undring over kroppens mysterier:Hvordan vi lager tanker er det ingen som vet. En tanke kommer plutselig, og mens du tenker, kommer det nye tanker. Det er vel få ting i verden som er så rart som det.Zahl Olsens regnbuefargede akvareller viser også en utpreget kropps-entusiasme. Illustrasjonene er kompromisser mellom det anatomisk korrekte og det finurlige. Her støvsuges blodbanen av en fyr i lagerfrakk. Et enormt øre renses med bøtte og kost, og øyet fremstilles med takrenne istedenfor øyenbryn. Denne kombinasjonen av fagstoff og fabulering gir boken en særstilling i forhold til den enorme mengden faktalitteratur som finnes på barnebokmarkedet.Kroppen har holdt seg godt, og står støtt på egne ben, uavhengig av den konteksten den var en del av for 20 år siden.