Kroppslig uvær

«Det oppstår plutselig, som et væromslag» er første setning i Alexander Kielland Krags andre roman, «Litt redd, bare», som kommer bare et år etter debuten «Dette blir mellom oss». Væromslaget 17 år gamle Cornelius opplever, er akutt kvalme og utilpasshet på fest. Kjapt blir det tydelig at dette ikke skal forstås som alminnelig kvalme; faren ser på ham med bekymrede øyne når han sier at han ble kvalm dagen før, venninnen sender undrende sms-er, og folk som ikke var der, lurer på hva som egentlig skjedde. Vanligvis ville nok få reagert slik hvis en ble kvalm på fest. Men dette er ikke vanlig kvalme, dette er Cornelius’ første opplevelse av angst, og snart er det den nye normalen at kroppen hans reagerer brått og med uforståelige signaler som gjør ham livredd.

Cornelius skammer seg, og aner ikke hvordan han skal få satt ord på hva han opplever til vennene sine. Hvorfor akkurat ham? Kunne det ikke skjedd med noen som har mindre å tape i livet? Han vil ikke bli sett på som syk. Vennegjengen er sammensveiset og tett, men unngår helst å snakke alvorlig om vanskelige ting. Kanskje utenom venninnen Lea, som har en bror som er psykisk syk, og som Cornelius absolutt ikke vil identifisere seg med. Cornelius trekker seg unna, og forteller ingen hva som foregår, selv om vennene merker at noe er galt.

Piller og psykologer

Cornelius får påfallende kjapt utskrevet piller. Legen hans er seriøs og jovial, men stiller knapt spørsmål om hvordan Cornelius ellers har det i livet, eller om han har opplevd noe vondt eller traumatisk, om han selv har noen tanker om hva som kan ha utløst angsten osv. Fokuset ligger på symptomet, og legen kan hjelpe med piller. Cornelius får også opplevelsen av at han er både for syk og for frisk til å få psykologisk hjelp. I hvert fall får han en vag beskjed om at det er vanskelig for en som ham å få en å snakke med i det offentlige. Slik jeg leser det, er dette en noe vag, men tilstedeværende systemkritikk i romanen. Cornelius er heldigvis «heldig»; han kommer fra en familie hvor de har ressurser til å skaffe privat psykologhjelp.

Klassiske temaer

Det er universelle, klassiske temaer og utfordringer som tas opp i denne ungdomsboka, som å være ærlig og stå ved seg selv, bevege seg mot kanten av komfortsonen og oppleve at det ikke er så farlig å være sårbar som man tror. Dette er til dels temaer Kielland Krag også utforsket i den svært roste og gode debutromanen sin, «Dette blir mellom oss». Romanene kan også minne litt om hverandre stilistisk og formmessig. Her er korte, luftige og velskrevne kapitler, av og til kun enkeltsetninger og små, virkningsfulle lister. I «Litt redd, bare» er det også autentiske, ofte komiske meldingsutvekslinger, og noen av scenene er skrevet ut som dramatikk; de viser frem Cornelius’ humor og forestillingsevne, og fungerer godt. Allikevel synes jeg ikke denne romanen er like vellykket som debuten.

Symptomfokusert

Jeg tar meg i å ønske å bli kjent med Cornelius før angsten. Fra start til slutt er angsten stort sett i fokus, og kanskje kan det leses som en avspeiling av at å ha angst kan føles altoppslukende. Men det blir for ensformig og repetitivt. Det er fine scener og situasjoner i romanen, spesielt mellom Cornelius og bekymrede venner, men jeg kjenner ikke Cornelius nok til å bli ordentlig engasjert i ham før mye står på spill. For meg forblir han en litt utydelig karakter uten særpreg.

Angst oppstår sjelden i et vakuum. En bredere kontekst kunne bidratt til å belyse angsten, forstå den på flere måter. Cornelius har heller ikke selv refleksjoner over helhetsbildet, og det forblir derfor litt utvendig. På et vis anklager jeg kanskje boka for å gjøre litt det samme som Cornelius’ lege; å fokusere for mye på én ting, på symptomet. Mye er uutforsket eller utelatt, og det er knapt en handlingstråd eller situasjon som ikke direkte eller indirekte relaterer til angsten. At angsten hele romanen igjennom blir beskrevet med utallige metaforer relatert til værfenomener, gjør at skildringene av den også virker litt for abstrakte og lettvinte i lengden.

Når dette er sagt, endrer det ikke på at dette er en viktig bok om et viktig tema, og at Kielland Krag skal ha ros for å hoppe så uredd inn i emner som mange har vanskelig for å snakke om.

Hvorfor ikke?

Cornelius’ angst medfører noen gode ting, tross alt, spesielt i vennskapene hans, og romanen ender et godt og rolig sted: ikke et sted der angsten er et overstått kapittel, men i et enkelt øyeblikk hvor han har det fint. Dette øyeblikket kan kanskje oppsummere at det handler om å være til stede her og nå, også om livet går opp og ned og kaster en rundt, og selv om det føles urettferdig når det er ordentlig tøft. For hvorfor ikke akkurat Cornelius, egentlig?