Tittel: Krusedullen
Tekst: Simon Stranger
Illustratør: Eivind Gulliksen
Forlag: Damm
Årstall: 2005
Antall sider: 38

Krusedullen

Krusedull på kjøret

Simon Stranger ga ut sin debutroman Den veven av hendelser som vi kaller verden, i 2003. Her følger vi et hydrogenatom på kryss og tvers gjennom tiden og tilværelsen, – fra Grønland i år 736 via Kina, Italia, Venezuela og Bergen, til fortellingen til slutt ender på Cookøyene 1200 år senere. Nå kommer Strangers bok nummer to, der vi følger en krusedulls dannelsesreise fra tegnepapiret, via iskremkiosken, med en snartur innom en hermetikkboks, videre til NRK, Oslo Plaza, og til slutt hjem igjen til tegnerens trygge favn. ”Alt er i forandring. Ingenting er i forandring” er debutromanens motto, lånt av Tao Te Ching. Med nytt format, og ny målgruppe åpner andreboka med følgende introduksjon: ”Jeg er Krusedullen”…

Dette er en slags meta-billedbok, der det første oppslaget viser illustratørens skrivebord, komplett med regninger, småpenger, huskelapp og kaffekopp. Her blir Krusedullen rablet ned på en konvolutt, mens tegneren selv sitter i telefonen. Det hele fortelles fra Krusedullens ståsted. Dermed har vi en jeg-person som kommenterer sin egen tilblivelsesprosess, og som uttrykker misnøye med å ikke være en av de mer forseggjorte tegningene, – De som blir til pene blomster og vakre slott og sånn. Det verste er likevel at Krusedullen nesten blir kastet i peisen. I siste sekund redder han seg ut gjennom nøkkelhullet, og slik begynner tilværelsen som enslig krummelure i en stor og ikke helt ufarlig verden.

For å tjene til sin daglige dose blekk, livnærer Krusedullen seg etter hvert som programleder i barne-TV, med eget show og voksende popularitet. Strekfigurens ego og pondus vokser i takt med berømmelsen. Han svikter gamle venner og tilbringer dagene i luksussuiten sin, der han bader i eksklusivt blekk og vegeterer foran egne TV-opptak. Men livet som fet og fetert stjerne blir tomt og traurig etter hvert. Krusedullen søker tilbake til sin opphavsmann, og får til slutt oppfylt sitt høyeste ønske, – nemlig å figurere i en godnattfortelling for barn. Og det er jo nettopp Krusedullens egen historie, som tegner Gulliksen har syslet med mens han ventet på sin krøllete venn. Slik opererer illustratøren på begge sider av blyanten, både som skaper av illustrasjonene, og som en biperson i fiksjonen.

Gulliksens strek trekker store veksler på tegneseriens formspråk. Figurene er enkle og karikerte. De har knappeøyne og mye nese. Eller minimalt med nese og mye munn. Den blekkblå Krusedullen snor seg mot en kontrastfarget gul bakgrunn, og hvert oppslag rommer store mengder visuell informasjon. Her benyttes snakkebobler, det zoomes inn på detaljer, det perspektiveres på høyde med frosk, fugl og midt imellom, avhengig av den kuleøyde krummelurens oppholdssted. Tidvis kommuniserer illustrasjonene over hodet på små lesere. I kantinen på Marienlyst lunsjer Krusedullen med sine nye kompiser Thomas Gjertsen og Dan Børge, samt en yppig blondine som har visse likhetstrekk med Mia Gundersen. Teksten bedriver imidlertid ingen form for ”name dropping”. Dette er åpenbart myntet på den voksne leseren. Som A-kjendis får den bitre hovedpersonen også sjansen til å brette ut sin bratte fortid i beste sendetid hos selveste Skavlan. Og Fredrik synes at illustratør Gulliksen burde skamme seg over nestenulykken i peisen.

Slik plasseres denne strektegningen midt i femtenminutters-spoten, og gjennomlever et lite minidrama, før han til slutt møter veggen i en orgie av dyphavsblekk. Og akkurat det har vel ingen skrevet barnebok om før! Krusedullen er basert på en veldig god og rar og tøysete ide, og har blitt en ganske morsom bok, men ikke så morsom som en så rar og tøysete ide kanskje skulle tilsi. For dette er en lang historie, bestående av mange enkeltepisoder, som ikke henger helt godt sammen, fortalt i et språk som er lettfattelig, men ikke helt lesbart. Som høytlesningsbok mangler Krusedullen musikalitet og rytmikk. Ytre dramatikk til tross, – Fortellingen blir merkelig intetsigende når de tematiske ablegøyene ikles en språkdrakt som ikke sitter helt som den skal.



Skrevet av:
Kommentarer